Barneflyktning.

I ettertid forstår jeg at gjentakelsen var for hennes del. Ikke for oss barna. Det var hun som trengte de trøstende ordene. Det var tross alt hun som var på flukt med fire barn. Det var hun som visste så innmari godt hva de ulike utfallene kunne være. Vi oppfatta og forsto ikke i nærheten av det hun var innforstått med. Som hun hadde tvunget seg til å forstå. Var vi heldige kom vi oss trygt til Norge. Var vi uheldige, uforsiktige, uoppmerksomme eller trassige kunne konsekvensene i verste tilfelle være overgrep og offer for menneskehandel.

Mange tror døden hadde vært en naturlig del av oppramsingen, men min mor har i ettertid sagt at døden hadde vært det nest beste utfallet. Ord som har svidd seg fast i hukommelsen.

Søskenbarn, morfar og meg. På en buss i Tehran i Iran. Dette var mens vi bodde i skjul i Iran.

Ord som barn egentlig ikke skulle ha hørt. Fordi alle barn har tross alt rett på en god og trygg barndom. Men i samtlige land i verden finner vi barn som får sin barndom frarøvet. Enten det er fordi de lever i fattigdom og får mulighetene sine innskrenket av økonomiske og sosiale årsaker, eller fordi de må bevege på seg på grunn av krig, politikk eller klimakatastrofer.

Det er vondt å innse, men av de 68 millionene menneskene som er på flukt i verden i dag, er halvparten barn. Flesteparten av barna flykter sammen med en voksen, som oftest en kvinne, men mange tar også den dødelige ruten helt alene. Det disse barna har til felles er at bak deres fluktårsaker står det som oftest voksne. Enten om det er voksne som har vedtatt en krig. Voksne som fører en krig. Eller voksne som beslutter å flykte.

Noen av disse 68 millionene klarer å komme seg helt til Norge. Noen kommer seg hit på egenhånd som asylsøkere, andre lander på Oslo Lufthavn som kvoteflyktninger. Det de har til felles er at hovedmotivasjonen deres er at de ønsker en bedre framtid for seg selv og sine barn og barnebarn. Derfor går de aller fleste innvandrerne på skolen, de tar utdanning og de jobber seg i hjel for å gi tilbake til det landet som tok de i mot med åpne hender. De er ansatte og de ansetter. De jobber på sykehjemmene og på sykehusene. De leker med barna i barnehagen og underviser studentene på høyskolen. Fordi endelig kan de være de ressursene de er, og bekymringen for at deres barn ikke får en god framtid med gode muligheter kan strykes en gang for alle.

Asyl- og innvandringsdebatten er ikke svart/hvitt. Det er ikke enten ingen eller alle. Vi skal også passe oss for å forenkle debatten, nettopp fordi asylinstituttet og de flerfoldige årsakene til flukt er komplisert. Derfor er det viktig at vi klarer å tenke flere tanker samtidig. Fordi simultant med diskusjonen om Norges bidrag til internasjonalt fredsarbeid, skal diskusjonen om EU-Tyrkia-avtalen finne sted.

Diskusjonen om det internasjonale samfunnet klarer å forebygge og håndtere en migrasjonskrise burde vært hovedtemaet i flere internasjonale fora. Og diskusjonen om vi i det hele tatt klarer å beskytte de mest sårbare i samfunnet, barn, må vi innrømme at vi som verdenssamfunn har neglisjert.

Fordi altfor mange barn i verden må legge lekene på hylla sammen med barndommen, og de små kroppene blir nødt til å opptre som miniatyrvoksne. Ofte glemmer vi at barn på flukt først og fremst er barn, og derfor klarer vi heller ikke å vedta eller praktisere politikk som tar og ser barn som det de i bunn og grunn er: barn. Dette er den vonde realiteten, men av realiteten skal vi lære. Må vi lære.

Min familie flyktet fra en millionby i Irak og endte opp på en liten øy ute i havgapet i Møre og Romsdal. Vi måtte starte livene våres på nytt. Vi måtte igjen lære oss å leke og le. Vi måtte lære oss å leve og ikke bare overleve. Veien var lang, men vi fikk i hvert fall muligheten. Dessverre er ikke alle barn like heldige, men heldigvis har vi verktøyene til å gjøre noe med det.