En oppfordring i en trøblete verden: vern om menneskerettighetene!
- Tekst
Menneskerettighetene er en av grunnpilarene i dagens internasjonale samfunn. De skal hindre krig og sikre rettferdighet gjennom å fremme tanken om likhet, frihet og brorskap mellom alle mennesker. De skal sikre at alle har like rettigheter uavhengig av hvem de er, hvor de kommer fra eller hva de mener.
Selektiv forståelse for hvem menneskerettighetene skal gjelde
Alle FNs medlemsland har gjennom sitt medlemskap tilsluttet seg dette gjennom Verdenserklæringen om menneskerettigheter fra 1948. Erklæringen sier at “tilsidesettelsen av og forakt for menneskerettighetene har ført til barbariske handlinger som har rystet menneskehetens samvittighet”.
Denne uttalte enigheten om at menneskerettighetene skal sikre fred og rettferdighet, og at tilsidesettelsen av dem kan få fatale konsekvenser. Til tross for dette virker det som enkelte i dag har en selektiv forståelse av hvem som hvem rettighetene omfatter.
I 2015 fremmet Russland et forslag i FN, menneskerettighetenes høyborg, om å innskrenke rettighetene til homofile ektefeller av FN-ansatte. Selv om Russland tapte avstemningen, var flere vestlige diplomater på forhånd usikre på hva utfallet av behandlingen i generalforsamlingen ville bli. Det sier mye om holdningen til homofiles rettigheter i et stort antall av verdens land.
Flere steder i verden nektes jenter å gå på skolen, selv om denne rettigheten er nedfelt i verdenserklæringens artikkel 26. Mangelen på skolegang bidrar til å skape og opprettholde et skille mellom kvinner og menn, og sender et signal til unge jenter om at de ikke har krav på samme opplæring som sine brødre.
Alle har rett til å fritt bevege seg og søke oppholdssted innenfor en stats grenser. Likevel holdes palestinere fysisk adskilt fra resten av Israel, med vilkårlige begrensninger av bevegelsesfriheten som blant annet vanskeliggjør jobbsituasjonen for mange tusen mennesker uten at de har særlig mulighet til selv å påvirke situasjonen.
Disse eksemplene er hentet fra land mange kanskje ikke liker å sammenligne seg med, men brudd på fundamentale menneskerettigheter skjer også i land mange nordmenn gjerne ser til, slik som i USA.
I verdenserklæringens artikkel 5 heter det at ingen må utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Likevel har amerikanerne i mange år bedrevet waterboarding, en form for tortur selv amerikanske myndigheter har vedgått ikke bidrar til å gi dem informasjonen de er ute etter. De har også en president som snakker varmt om denne torturmetoden. Presidenten har nå nominert en CIA-sjef som har vært ansvarlig for vanntortur av en mistenkt terrorist. USA har i mange år også holdt personer mistenkt for å ha koblinger til terror fanget uten lov, dom eller grunnleggende rettigheter. Terrorist eller ei – du har akkurat den samme retten til rettferdig juridisk behandling som alle andre
Norge har også menneskerettighetsutfordringer
Samtidig som dette foregår i andre land har vi også her hjemme utfordringer med hvordan menneskerettighetene blir betraktet, og hvem som egentlig burde være omfattet av dem.
Tidligere i vår raste en debatt om vi skulle gjøre som Danmark, nemlig tillate at myndighetene kan frata personer statsborgerskapet uten riktig behandling og dom i en domstol.
En annen debatt, som fikk noe mindre oppmerksomhet var forslaget fra regjeringen om å sette ned et utvalg som skulle se på om man burde innføre en lovbestemmelse som gir regjeringen tillatelse til å omgå alt av lover og regler i behandlingen av enkeltmennesker i såkalte “ekstreme situasjoner”. Et eksempel som ble dratt frem som en ”ekstrem situasjon” var en flyktningkrise.
I praksis ville en slik bestemmelse åpne for at norske myndigheter vil kunne frata enkeltpersoner eller folkegrupper rettigheter vi har sagt oss enig i at alle har. At dette i det hele tatt ble vurdert er skremmende!
Viktig at hver og en av oss gjør litt for å fremme menneskerettighetene
I en tid hvor verden blir mer usikker, der USA trekker seg fra internasjonale avtaler, Syria gasser sin egen befolkning, EU lukker øynene for den fremdeles så store strømmen av flyktninger og Filipinenes president oppfordrer til drap av kriminelle og narkomane, er det viktig at noen står opp for menneskerettighetene. Det er ikke bare viktig for enkeltmenneskene, men det er, som det står i Verdenserklæringens innledning, viktig for å bevare verdensfreden og for å sikre rettferdighet uansett hvem du er og hvor du kommer fra.
Det er viktig at alle gjør litt for å fremme menneskerettighetene, og for å bygge et samfunn som er varmt, rettferdig og inkluderende. Jeg håper alle kan ta med seg budskapet Eleanor Roosevelt kom med i en tale til FN I 1958:
“hvor begynner de universelle menneskerettighetene, når alt kommer til alt? I det små, rett ved hjemmet – så nært og smått at det ikke kan ses på noe verdenskart. […]. Med mindre disse rettighetene har en betydning her, har de liten betydning noe sted. Uten en samlet innsats fra borgerne om å opprettholde dem i nærmiljøet, vil vi forgjeves se etter fremskritt i den større verden.”