En post-sovjetisk togreise
En liten fortelling om hvordan jeg nesten ble giftet bort på en post-sovjetisk togreise.
Mange drømmer om den transibirske jernbanen, som tar deg fra vest til øst, og tilbake om du vil, fra hav til hav. Jeg kjenner ikke til denne togreisen, men jeg har erfaring fra de gode gammeldagse sovjettogene, som enda er i bruk i store deler av det post-sovjetiske rom. Min erfaring, for å være mer presist, kommer blant annet fra en to uker lang togreise rundt hele Kasakhstan, på billigste klasse, altså ku-toget.
Sosialisering på reisen i Kasakhstanske stepper
Ku-toget, eller ku-vognene som man var i, tvang deg til å sosialiseres og gav deg ingen privatliv. Dette var naturlig nok vanskelig å unngå, da det ikke fantes dører, og alle sov i samme vogn, med maks antall senger. Som eneste utlending på disse togturene var jeg også et skue å se på for noen. Noen ville attpåtil ta bilde med meg.
Man deler mat, man deler vann, man tar vare på hverandre, og babyen går på rundgang for å bli passet på.
Likevel er ikke denne reisemåten for de sarte. Det finnes ingen privatliv, toget går kjempesakte. Til tross for at Kasakhstan er i hovedsak stepper og veldig flatt, nesten så flatt at du kan klappe kamelen som gresser utenfor. Likevel, det bråker, det humper og det skumper av gårde, og selvsagt er det kun en «naturlig» form for aircondition, altså vinduene. Stopper toget må du gå ut, for det blir fort 40 varmegrader i toget mens det står i ro. Da setter du deg på huk, spiser is som ungene selger langs veien, og venter. Men hvem sier vel nei til å få en søt liten baby på fanget?
Det stadige spørsmålet, er du gift?
Når roen senker seg, og praten går løst (for de som kunne kasakhisk, altså ikke meg). Gamlemor har krøpet til sengs, mannfolkene er samlet på en side, og kvinnene i en bås med frukt og vann, så går praten. Selv om man ikke forstå akkurat det språket, så kan jeg en del russisk, og forstod veldig fort hva den middelaldrende kvinnen ville når hun henvendte seg til meg på russisk.
Er du gift? Det er alltid det første spørsmålet folk stiller meg når de møter meg da jeg bodde i Sentral-Asia. Jeg lærte fort å si at ja, jeg er gift.
Noen ganger har jeg en kirgisisk mann, noen ganger en russisk mann, og til tider en norsk mann. Noen ganger er jeg gravid også. Alt ettersom.
Uansett, denne kvinnen ville ikke gi seg. Jeg kunne gifte meg med sønnen hennes! Jeg takket for tilbudet, og svarte at det går ikke, dessuten er jeg ikke særlig til husmor-emne, da jeg ikke liker å gjøre husarbeid eller lage mat. Det var ikke noe problem sa hun, sånt kunne ho ta seg av! Og slik ble jeg nesten giftet bort på et gammelt sovjetisk tog midt på steppene i Kasakhstan. En opplevelse som anbefales.