En spontantur til grensa til Afghanistan

Visum? Null stress!
Å få turist visum til Tadsjikistan kan man få på en dag, og nå kan man få det som e-visa, noe som har gjort prosessen enda enklere for de som skal reise. Jeg fikk ordnet det på en dag i Bisjkek, Kirgisistan.

Om jeg hadde ordnet overnatting for reisen?
Nei.
Skulle jeg til Gorno-Badaksjan, den autonome delen i pamirfjellene?
Ja.
Dagen etter plukket jeg opp visumet, 3 dager før avreise, uten planer.

Pamir highway—til himmelen eller til helvete?
I Dusjanbe (tidligere Stalinabad), hovedstaden i Tadsjikistan, møttes og overnattet jeg og venninnen min en natt på det eneste vandrerhjemmet i byen. Der ordnet vi transport til Khorog, hovedbyen i pamirfjellene, i den autonome delen Gorno-Badaksjan, som ligger på andre siden av elven som skiller Afghanistan og Tadsjikistan. Dagen etter dro vi til markedet, hoppet på en jeep som kjørte regelmessig mellom Dusjanbe og Khorog, strekningen som kalles for «the pamir highway» (M41 eller памирский тракт), 12 timer innover og oppover. Mot hjerte av pamirfjellene, og langs grensen til Afghanistan, markert med den mektige fjellelven Amu-Darya, som er mor-elven til de imponerende fjell-elvene i regionen.

Til slutt befant vi oss så langt oppe i fjellene at det verken fantes hester eller internett. Her lever kun de mest tilpasningsdyktige mennesker, nomadiske kirgisere og andre fjellfolk som alltid har gjetet sine jakokser i disse fjellene.

Maria i Pamirfjellene i Tadsjikistan. Bilde tatt av Carly Jean Seedall.

Hvem eier egentlig leiligheten?
Gjestfriheten er stor, og vi endte opp med å bo gratis tre netter i Khorog med gratis mat. Og maten, den er god! Mat som er tilpasset livet i et hardt klima og kalde vintrer, med varme supper, te, og fettholdig kost. Hvem det er som egentlig eier leiligheten vi ble plassert i etter 12 timers kjøretur, sent sent på kvelden, skjønner vi først etter noen dager. Vi fikk bare nøklene, og ble plukket opp dagen etterpå for frokost, som vi også fikk gratis. Det viser seg at eieren av leiligheten også eier restauranten vi spiser på, og som ender med å kjøre oss rundt i pamir.

Turen går så videre innover fjellene, til Murgab, på en god blanding av tegnspråk/kroppsspråk og google translate, siden vi ikke snakker mye russisk og de ikke snakker engelsk. Den eneste lyskilden i rommet på “home-stay” i Murgab er en enslig pære i taket, generert av en liten strømboks fra Kina, plassert i vinduskarmen.

I fem tiden på morgenen våkner vi av at sjåføren sitter i retning Mekka å ber i sengen på det lokale pamirspråket og dialekten Shugni. En ny dag har begynt.

Matforgiftning, naturlig nok.
Maten er nydelig, men mangel på kjøleskap, og feil oppbevaring av mat, gjør at matforgiftningen ikke er til å ta feil av. Spis hvitløk sier sjåføren, så ordner det seg. Og slik ble det, selv om mine spor nå er spredt over hele Pamir.

Isjkasjim, grense-markedet på grensen til Afghanistan
Afghanistan var bare et steinkast unna, over en elv. Derfor visste vi godt at sjansen for at noe kunne skje alltid var tilstede. Enten at Taliban kom over grensen, eller at det ble opprør/skuddveksling eller gudene vet hva som skjer i disse områder. Ting blir jo ikke alltids rapportert eller kommer frem i lyset. Ting skjer ofte i mørket. Likevel følte vi oss trygge, maten var god, vodkaen gikk på rundgang, og gjestfriheten var fra en annen verden.

Det eneste vi ikke fikk gjort var å dra på grense-markedet Isjkasjim (Ishkashim), hvor vi faktisk kunne gått over til Afghanistan for å være en del av markedet. Grunnen til det var at vi kjørte oss fast i snøen på «veien» langs grensen. En slags snarvei. Det skulle vi ikke ha gjort, da vi måtte grave oss ut og til slutt snu bilen, og kjøre den lange omveien tilbake til Khorog. Problemet med dette grense-markedet i Isjkasjim var at ingen egentlig visste når det var åpent. Dette er ikke akkurat området hvor de operer med åpningstider, men vi forstod det sånn at det var åpent så lenge Taliban ikke var i nærheten. Og det visste man jo aldri noe om.

Taliban?

“Taliban – bang bang”, sier sjåføren mens han gestikulerer med armene for å symbolisere skyting med gevær.

Som følge av kidnapping og drap var den eneste åpne veien mellom Khorog og Dusjanbe sperret. Militæret og politiet kom til, og det var skuddvekslinger. Vel og merke var det ikke Taliban selv som hadde vært på fære. Noen folk hadde krysset grensen, eller elven, og kidnappet/tatt livet av noen vei-arbeidere på tadsjikisk side. Dette var ihvertfall det jungeltelegrafen, den beste (og eneste) formen for kommunikasjon i området, fortalte oss. Dagen etter når vi kjørte forbi, eller lusket oss forbi, var det fortsatt store militære kjøretøy i området, klart med våpen på taket for bruk mot hvem nå enn fienden er i området.

Vi rekker akkurat fram til flyplassen etter en ukes reise i pamirfjellene.

Å kjøre som «en gal kvinne».
På tilbaketuren fra Khorog, på asfalten vel og merke, fikk jeg endelig kjøre. På tur tilbake til Dusjanbe, etter å ha overtalt sjåføren og mast i flere dager om at jeg kan kjøre, selv om alle vet at kvinner ikke kan kjøre.

Stakkars, sjåføren fikk litt sjokk da jeg satt meg bak rattet, og kjørte som en annen lokal galning, og hans første reaksjon var «oi, jeg visste ikke at du kunne kjøre slik». Det gikk bra det og.