Hudfarge og kjønn er viktig for hvordan vi behandles: det har det aldri vært tvil om!

Samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali har det siste halve året fått mye oppmerksomhet i media. Gjennom sine treffsikre tekster om feminisme og anti- rasisme har mange mennesker i Norge fått øynene opp for 19-åringen som bruker mye av tiden siden på å løfte frem viktige spørsmål samfunnet trenger å stille seg. Første og hittil eneste gang jeg møtte Sumaya var på toget på vei til Arendalsuka i fjor sommer. På starten av togturen satt vi ovenfor hverandre og ventet på at konduktøren skulle sjekke billettene våre. Han sjekket min billett ved å si «billett takk», men da han kom frem til Sumaya brukte han engelsk: «do you have the ticket?». Sumaya og jeg så på hverandre og smilte, et smil fullt av forståelse om at begge hadde opplevd dette før til tross for at jeg denne gangen fikk spørsmålet på norsk. Hendelsen i seg selv er ufarlig fordi konduktøren antakeligvis ikke mente noe vondt med å snakke engelsk, han hadde sikkert ingen vonde hensikter og kan unnskyldes ved at han tenkte engelsk er greit siden han var usikker. På den annen side er hendelsen kun én i rekken av mange små situasjoner vi ikke- hvite nordmenn opplever i løpet av et år som påpeker at vi ikke er helt norske, og som indirekte sier at vi ikke hører hjemme her. Det triste med denne historien er at oppmerksomheten Sumaya skulle vise seg å få de neste seks månedene har vært mye styggere, mer sårende og ikke minst truende enn hva mange kunne tenke seg. Reaksjonene som kom frem da hun ble kåret til årets Bodøværing fokuserte mye på at hun ikke var en verdig vinner fordi hun er en nordmann med svart hud og hijab. Hennes foreldre er somaliske, hennes religion er Islam, og hennes kjønn er kvinne. For Sumaya og andre mennesker med mørk hudfarge er det ikke noe nytt å bli stigmatisert eller definert av utseendet, det samme gjelder de som deler hennes kjønn: Kvinner.

Vi kan ikke ta av oss kjønnet vårt, og vi kan ikke skifte hudfarge. Det betyr at selv om media ikke alltid skriver om rasisme og kvinneundertrykking skjer det fortsatt. Dette er hverdagen for mange.

Daglig opplever afrikanske menn i Norge å bli omtalt møtt som kriminelle, gutter med mørkere hudfarge stoppes av politiet, kvinner antastes, og muslimer omtales som rotter og dyr. Den bevisstheten mange nordmenn nå viser ovenfor feminisme og anti-rasisme trenger vi hele året. Vi trenger at jenter med hijab kan snakke fritt og åpent uten å bli gjort til narr. Vi trenger at majoritetsbefolkningen i Norge anerkjenner en enkel setning: Kjønn og hudfarge er viktig for hvordan vi behandles, også selv om vi, media, eller politikerne ikke snakker høyt nok om det. Det kan høres krast ut, men det må likevel sies fordi det er så mange som meg som føler og tenker det: Store deler av majoritetsbefolkningen (den hvite befolkningen) er ikke oppmerksomme sine egne privileger, for eksempel å kunne ytre seg tilnærmet fritt i Norge uten å få hudfargen din kastet i ansiktet. For hvorfor er det sånn at når en etnisk norsk mann sier noe i media blir han møtt med «jeg er uenig med deg fordi…» men når en mørk og islamsk kvinne ytrer seg blir hun møtt med «dra tilbake dit du kom fra» eller draps og voldtektstrusler som til slutt ender med at hun må gå med voldsalarm og få sin frihet begrenset. Hva skjedde med å kunne diskutere sak? Alene er man tydeligvis ikke nok – man er avhengig av støtte fra andre i nettopp majoritetsbefolkningen for å bli legitim. For å kunne ytre seg kan det virke som om man først må skaffe seg en viss forankring hos mennesker som ikke har gått i dine sko, og aldri vil bli møtt med de samme frasene som deg. Dette er slitsomt, og en mekanisme det er vanskelig å skjønne før man har opplevd det selv.

For mange har det aldri vært tvil om at utseende spiller en stor rolle. Hvis noen forteller deg om det, ikke bli defensiv og nekt. Lytt. Om du har opplevd diskriminering fordi du er mørk i huden eller kvinne er du klar over det. Hvis ikke håper jeg du er litt mer klar over det nå.