Hvordan forhindre radikalisering?

Hvordan skal samfunnet forholde seg til terror? Angrepet på Twin Towers i 2001 rørte en hel verden. Bilder og filmklipp av mennesker som flyktet fra brennende bygninger, av redsel og fordervelse. I årene som fulgte førte USA en “War on Terror”, støttet opp om av en sterk internasjonal koalisjon. Ti år etter, i 2011, rammet terroren Norge. 22. juli-terroristen var høyreekstrem, besatt av konspirasjonsteorier som “Eurabia” og at Arbeiderpartiet og AUF rekrutterer til en “islamisering av Norge”. Dette verdensbildet utbredte seg i ekkokamrene som terroristen stadig besøkte på Internett. Likevel har det norske mediebildet og fokuset rundt forebygging av terror vært svært preget av «fremmedkrigere». Det er anslått at drøyt 5000 mennesker har reist fra Europa til Irak eller Syria for å slutte seg til terrorgruppen «Den islamske stat». I Syria og Irak har mange av de tilreisende blitt utsatt for vold, drevet med kamptrening og fått erfaring fra slagmarken. Nærkontakt med en Salafi-jihadistisk ideologi styrker gjerne de personlige erfaringene, følelsesmessige og sosiale båndene som man har til terrorgruppen. De som vender hjem fra disse områdene bør være en bekymring. Risikoen for at en eller flere av disse kan utføre et terrorangrep i etterkant anses som høyst reell. Psykologisk krigføring Terrorisme er psykologisk krig. Det vekker følelser som frykt og redsel. Frykten vokser ut i et sinne og en følelse av at man er under angrep. Denne frykten, eller forventningen om terrorhandlinger, kan ha alvorlige følger for vår oppførsel og sinn. I desember 2016 la DSB frem en befolkningsundersøkelse der 35 prosent oppga at de var svært bekymret for at Norge rammes av et terrorangrep de neste fem årene. Å leve med terror, handlinger som rammer så tilfeldig, uforutsigbart og urettferdig, er forståelig nok noe som bekymrer mange. De siste årene har stadig flere byer i Europa opplevd angrep, byer mange nordmenn kanskje har tilknytning til gjennom turisme, arbeid, studier eller bekjentskap. Det kan virke som om terroren kommer nærmere oss. Frykten får i alle fall en grobunn.

Frykt og redsel etterspør beskyttelse, og populistisk retorikk misbruker ofte denne nye og sårbare situasjonen i etterkant av et terrorangrep.

Man blir overbevist om at politikerne må ta drastiske tiltak for å verne befolkningen mot den nye trusselen. Ser vi mot Europa, er det lett å bygge opp et inntrykk av at mørke bølger skyller over det politiske landskapet. Isolerende og polariserende krefter har fått fotfeste i partier som UKIP, AfD, Front national. Samtlige partier kan sies å ha en «oss mot dem»-mentalitet, der politisk sinne vokser ut av frykt. Da terroren rammet Norge I 2011 rammet terroren Norge. Frykt. En tragedie som overgikk språk og uttrykk, som vanskelig kan beskrives. Det var en “før”, og det var en “etter”. Bygningen, blomstene, folkemassene, kroppene, øya, ungdommen. En sorg som vanskelig kan uttrykkes. Etter et terrorangrep oppstår det ofte et vakuum. I dette vakuumet etterspør man innhold, forklaring, mening, rettferdighet, straff, hevn. Mannen som skjøt har sendt ut et manifest på e-post. Han har posert i våtdrakt og med våpen. Rettssaken varte i over to måneder. Fortsatt er hendelsen vanskelig å forstå. Under rettssaken ble Thomas Indrebø fjernet som meddommer fordi han dagen etter terroren skrev på Facebook at Breivik fortjente dødsstraff. I etterkant uttalte han at det sikkert var mange som tenkte det samme. Det var mange som kommenterte det samme, som ville se terroristen straffes på samme vis som han angrep ungdommene på Utøya, føle en falsk sans av rettferdighet. Frp gikk ut med krav om generell bevæpning i politiet og strengere straffer. Enkle krav, enkel retorikk. Det er mye som kan bli sagt om innlegget til Listhaug forrige uke – en ordbruk som såret mange, som nøstet opp konspirasjonsteorier, som polariserte og ga det ytre høyre grobunn. Lovforslaget om at Justisdepartementet skal kunne frata statsborgerskap fra personer som ikke er domfelt, er heller ikke tilstrekkelig for å kontre trusselen om terror, radikalisering og voldelig ekstremisme. Det er mer komplekst enn som så I realiteten er bekjempelse av terror, radikalisering og voldelig ekstremisme mer komplekst enn som så. Det handler om å gripe inn i et tidlig stadie av radikaliseringsprosessen, samt jobbe preventivt. Er man først blitt radikal, er det ofte for sent.

Mennesker som er sårbare for radikalisering opplever ofte utenforskap, og er på søken etter tilhørighet og identitet.

Det ligger mange felles psykologiske og sosiale grunner bak hvorfor individer beveger seg over det ekstreme. I ekstreme miljøer er det ofte en sterk vektlegging av fellesskap. Dette, som majoritetssamfunnet ikke har maktet å tilby til personer som opplever utenforskap, kan være en like viktig grunn til å utføre terrorangrep som ideologisk overbevisning. Ekstremistgrupper skreddersyr propaganda til forskjellige land, målrettet mot unge som opplever utenforskap. «..ved å appellere til følelser av ensomhet og manglende tilhørighet, tilbyr (ekstreme miljøer) unge mennesker å komme hjem, finne tilhørighet og mening ved å slutte seg til dem» forklarte Johanne Benitez Nilsen, kriminalitetsforebyggende koordinator i Kristiansand kommune, i et intervju med RVTS Sør i 2015.

Fellesskapet i ekstremistgruppene kan for individet virke å være sterkt og meningsfullt. Ekstremisme fører til grupperinger og polarisering i samfunnet, en «oss mot dem»-mentalitet, og følelsen av et enhetlig og sterkt fellesskap blir desto viktigere. Med Internett og sosiale medier som virtuelle plattformer og arenaer for radikalisering, kan ekstremistiske beskjeder og ideologier lett nå fram til sårbare mennesker. Det er vanskelig å fange opp. Internasjonale forhold og konflikter har fått vesentlig innflytelse på trusselsituasjonen, og individer blir i større grad oppfordret til å delta i militante eller terror-relaterte hendelser ifølge Justis- og beredskapsdepartementets Handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Ekstremismen tilbyr for noen en form for fellesskap og tilhørighet i et samfunn som blir stadig mer polarisert, et samfunn der mange i økende grad mister sin tro på politiske systemer og det etablerte. Ironien er at ekstremismen bidrar til økende polarisering, det danner forenklede verdensbilder med lite rom for alternative perspektiver.

Løsningen ligger i at storsamfunnet tilbyr den samme kjærligheten og inklusiviteten som ekstremistgruppene, og evner å fange de mest sårbare av oss opp før de faller ned i det mørke dypet. Her har vi alle en dugnad å gjøre.

Forebygging av radikalisering Hvis unge mennesker får utfolde seg i åpne, mangfoldige miljøer og mikrosystemer, får de muligheten til å utfordre og korrigere sine egne synspunkter og meninger, reflektere, få tilbakemelding fra andre og endre standpunkter. Hvis de får få eller ensidige impulser, mister de muligheten til å korrigere egne synspunkter.

Vi må se mangfold og inkludering både som verdier i seg selv, samt viktige politiske tiltak for å forebygge og forhindre radikalisering og voldelig ekstremisme.

Derfor er det viktig å både dyrke og oppfordre til mer mangfold, samt bli bedre på å inkludere grupper med høy sannsynlighet for å falle utenfor. Inkludering kan forbedres gjennom tiltak som å være mer bevisst på ordbruk, gjenspeile et større mangfold på stands og i bildene som brukes til promotering, samarbeide med minoritetsorganisasjoner, og føre en god og trygg organisasjonskultur. Dugnaden starter med oss selv, og i dette kan ungdomsorganisasjonene spille en viktig rolle. Med sterkere og mer inkluderende ungdomsorganisasjoner kan flere finne en fritidsaktivitet der de trives og føler på et fellesskap. Akkurat dette kan være viktig i å forhindre at sårbar ungdom søker seg til ekstreme grupper, i tillegg til at ungdomsorganisasjoner kan bygge opp en verdifull demokratisk forståelse hos den enkelte. En tidligere høyreekstremist i Sverige ble spurt om han hadde valgt en annen vei om han hadde vært med i en sjakklubb. Den tidligere ekstremisten svarte “vel, ingen spurte meg”. Ungdomsorganisasjoner er av stor betydning for de engasjerte, og har potensiale til å utgjøre mye mer for mange flere.