Jeg mener alvor med miljøet!
Tekst
Ta meg på alvor, da! Om å være ung og drittlei av å bli forsøkt oversett.
En tidlig morgen står en gjeng fra Natur og Ungdom utenfor et konferansesenter. Vi har med oss bannere og håndplakater, og roper slagord så høyt vi klarer.
Inne i lobbyen står en gråhåret gubbe i dress og titter nervøst på oss. Han diskuterer med noen andre mens de kaster blikk mot gjengen med ungdommer. Så retter han på dressen, skritter mot oss, og spør:
- Hva er det egentlig dere vil?
- Hva vi vil? Er du blind eller, tenker jeg.
Du må jo både ha bodd under en stein og være tapt bak en vogn på en gang. Vi har skrevet utallige leserinnlegg, publisert rapporter, stått utenfor Storting, regjeringsmøter og konferanser i vind og blest, og noen ganger nekta å flytte oss før politiet henter oss. Vi har sittet timesvis i møter med statsråder og stortingsfolk. Vi har vært i alle landets aviser, vi har lagt oss i veien med båter i havet. Vi har hengt opp plakater og bannere i alle landets byer, og vi har sendt ørten brev til statsorgan i øst og vest.
Og nå, denne morgenen, har vi forberedt oss til sent på kveld, stått opp før hanen gol og tatt med oss banner med vårt budskap i skriftstørrelse hundreoghekkan. Vi har stått her og ropt akkurat det vi mener, klart og tydelig, i en halvtime før du kom, også mens du stod der i lobbyen og mumlet nervøst med rådgiveren din. Og så kommer du og spør om hvorfor vi er her? Og hva vi vil?
Jeg skjønner at den gråhårede mannen i dress ikke egentlig lurer på det. Han er tross alt sjef i Norsk Olje og Gass og vet godt hva vi vil, men jeg tror ikke han skjønner hva vi sier.
Kunnskapsbasert miljøengasjement kan ikke oversees.
Derfor er det ekstremt provoserende når vi blir avfeid som en gjeng småunger med fritidsproblemer. For det skjer. «Så bra at dere er engasjert, men akkurat dette har nok vi voksne litt bedre peiling på», eller «så fint at dere også vil bidra litt» er ting vi er blitt møtt med ofte. Kun fordi vi er unge.
Jeg blir rasende hver gang. Jeg tar høyere utdanning i miljøfag og jobber med miljøpolitikk hver eneste dag. Selvfølgelig vet jeg hva jeg snakker om. Hallo! Det er jo du som har gjort det her, og så er det vi som må rydde opp dritten din. Ikke kom her og fortell meg hva som er det beste for min framtid.
I Norge har oljeindustrien stadig krøpet lenger mot nord, samtidig som klimaendringene har blitt verre, og natur har blitt ødelagt i stadig høyere tempo. Norge er verdens sjuende største eksportør av klimaendringer. Vi har tjent oss rike på å selge problemene.
Etter å ha protestert mot dette i over førti år bestemte vi oss for å ta kampen til rettsalen. I 2014 ble Grunnloven oppgradert, og da staten i 2016 utdelte nye oljelisenser gjennom 23. konsesjonsrunde, saksøkte Natur og Ungdom staten.
Etter ukesvis i rettsalen fikk vi medhold på noe, men ikke alt. Derfor skal vi anke videre. Fordi klimaendringene og naturødeleggelsene haster, og fordi vi aldri gir oss.
Og de gråhåra folka i dress? Vel, det morsomste er når de faktisk ikke kan overse oss. Og det skjer like ofte som de prøver på det. Så en ting er sikkert, jeg skal aldri slutte å legge meg i veien når andre vil ødelegge min framtid. Jeg bare håper jeg ikke blir en gråhåret gubbe i dress.