Dikt: Jeg savner deg

Du som leser min sårbare tekst, kan lure på hvem enkelte jeg savner kan være. Jeg velger å holde det hemmelig for deg. Gjør ikke det hele teksten spennende at jeg skjuler viktig informasjon fra deg? Hvis du hadde spurt meg, så hadde det vært et klinkende ja.

En av de mange jeg savner tenker jeg på nesten hver dag. Noen ganger så lurer jeg på om de har det bra uten meg i livene deres. Om jeg savner dem forgjeves? At de ikke ofrer meg en tanke, for jeg ofrer dem flere tanker i løpet av en dag.

Så spør jeg meg selv - tar jeg ikke savnfølelsen litt for gitt?

Er ikke det en vakker følelse at vi kan lengte så sårt etter noe eller noen at det nesten verker i hjertet?

Jeg vil mene ja, men en liten del av meg vil si nei. Fordi savn kan være utrolig smertefullt til tider. Så smertefullt at det kanskje ikke er til å holde ut.

Savn er brutalt, men vakkert på så mange måter. Savn minner meg på det gode og vonde jeg har hatt i livet. Savn minner meg på hvem jeg er - nemlig et menneske med et stort spekter av følelser.

Kjære

Den savnfølelsen jeg har for deg tærer sjelen min. Den ødelegger meg for hver dag som går, men jeg har ingenting imot at den ødelegger meg. Jeg har ingenting imot at hjernen min spiller en rekke minner hver dag av oss. Du kan lure på hvorfor jeg har ingenting imot at jeg tenker så mye på deg? 

De minnene holder meg varm innvendig på de kalde og mørke vinterdagene. De minnene minner meg på at sola skinner virkelig i sin allmektighet bak en overskyet himmel.

Jeg blir også minnet på hva det vil si å være et menneske når jeg tenker på deg. Du minner meg på hva det vil si å være god. Det er jeg uendelig takknemlig for.

Om jeg kunne snu tilbake tiden og endre enkelte livshendelser sånn at vi kunne være sammen den dag i dag så hadde jeg gjort det uten å nøle. En såkalt tidsmaskin ville vært umulig å ordne, men om det var mulig så hadde jeg hoppet inni maskinen og endret ting.

Kanskje jeg hadde rukket å gi deg en siste klem eller kyss før ting ble sånn som dem ble. Kanskje jeg kunne si en dum ting og du kunne flirt av meg en siste gang, også hadde jeg flirt av meg selv sammen med deg.

Jeg visste ikke at savnfølelsen kunne føles så grusomt og nådeløs ut før jeg måtte gjennom det. Det er kvelder der jeg tenker ekstra mye på deg. Det er de kveldene når tårene bare presser seg på og det er vanskelig å puste gjennom en ganske tett nese. Øynene hovner opp mye dagen etter. Tårene setter spor etter seg. De dagene hadde jeg trengt deg. Eller rettere sagt, jeg hadde trengt de gode bamseklemmene dine.

Noen dager føles det ikke like grusomt og nådeløst ut. Noen dager føles det helt gjennomsnittlig å savne deg. De dagene klarer jeg å puste litt fritt. Jeg klarer å tenke på deg uten at det skjærer i hjertet mitt. Men så er det så om noen fratar meg den retten til å leve litt uten deg. Den retten som sier at jeg burde gå videre med livet mitt. Plutselig kan jeg finne meg selv på gulvet, hylskrike av de gode minnene av oss. Så blir jeg sint på meg selv for måten jeg reagerer på savnfølelsen.

For sånn helt ærlig så hater jeg å savne deg. For sånn helt ærlig så elsker jeg å savne deg.

Din for alltid