Lett å være feminist i Osloleiligheten din!

Jeg har aldri kjent på stigma knyttet til begrepet, og har ikke hatt noen kvaler med å ta opp feminisme i en diskusjon. Det eneste jeg har sett til latterliggjøring og motstand mot feminisme har vært i media, spesielt i den mørke kroken av samfunnet vi kaller kommentarfelt.

Spol fram til 2017/18, og flytt fokuset til England. Mer presist, universitetet i York. Her spradet jeg inn, glad, feministisk, og relativt naiv. Jeg møtte kvinns og menn fra forskjellige verdensdeler, og startet etterhvert på mitt første fag med feministisk fokus (”Women, Citizenship and Conflict”). Jaggu fikk jeg ikke smelt meg en reality-check midt på tygga.

Første overraskelsen kom da vi snakket om noe så banalt som å klippe håret og flere av jentene spurte: ”Får du lov til det av faren din?”.

Altså. Får jeg lov til å klippe håret av paps? Dette spørsmålet kom opp i flere og flere samtaler om ting jeg tar for gitt. Det er ikke viktig hva pappa syns om håret mitt, tatoveringene mine, klærne mine, meningene mine. Han har ikke noe med dette å gjøre for jeg er fritt menneske med frihet til å ta egne valg.

Jeg er fra Norge, hvor det er lett å være feminist. Jeg er hvit, ikke-religiøs kvinne i et sekulært og veldig likestilt samfunn. Jeg slipper å ta hensyn til hva en religions talspersoner sier om kvinners roller, jeg slipper å ta stilling til om jeg skal bruke spesifikke kulturelle og religiøse plagg som ofte brukes i politikken til å fremme en eller annen ideologi.

Jeg kommer fra et land hvor kvinners plass på arbeidsmarkedet er en selvfølge og hvor pappaene tar pappaperm og hvor kvinners seksualitet ikke er skam eller uttalt politikk. Mange av mine medstudenter kommer fra steder og kulturer hvor dette ikke er realiteten.

De må spørre pappaene sine om å klippe håret.

Misforstå meg rett her: dette visste jeg jo om, jeg er ikke helt tapt bak en norsk boble heller. Men det har alltid vært så abstrakt. Her blir jeg fortalt om forskjellige realiteter av kvinner som selvfølgelig tar sine liv for gitt. De er sjokkert tilbake av tingenes tilstand i Norge, og som syns det er helt sykt at jeg ikke må spørre paps om lov til alle mulige ikke-fedres-business-ting. Jeg har sittet med haka plantet på brystbeinet hver gang disse samtalene kom i gang. For meg har dette vært en selvfølge.

I tillegg til å bli fortalt om disse tingene av mine venninner, lærer jeg også om den feministiske skolen i studiet mitt. Jeg får satt det de forteller meg i kontekst. Jeg får vite at ofte i historien når man sier ”alle” så menes det kanskje ”menn”. Jeg får vite at i FNs verdenserklæring om menneskerettighetene fra 1948 skulle det i første artikkel egentlig stå ”all men are created equal”, før en indisk kvinne ved navn Hansa Jivraj Mehta sa stopp der, det er viktig at også kvinns omfattes av språket. Alle menn er skapt like du liksom.

Jeg lærer at språket vi bruker er viktig, og at språket ofte ikke inkluderer halve jordas befolkning. Og jeg lærer at kvinner veldig ofte må kjempe kampen alene, for dette er ”kvinnesaker” og dermed ikke noe menn trenger å bry seg med. Bare spør min kompis fra Iran. Han syns det er veldig interessant det som skjer med kvinnekampen i Iran disse dager, men de har ikke noe særlig med han å gjøre.

Det er lett for meg å være feminist i Osloleiligheten min. Kanskje for lett.

For det er lett å glemme at kampen for likestilling må kjempes over alt, på alle arenaer. Det er lett for meg å overse at det Norge jeg lever i i dag har blitt kjempet beinhardt for av folka som kom før meg. Jeg har nå skjønt at vi trenger å ta kampen overalt, så vi kan lære av hverandres erfaringer på tvers av grenser. Nå har jeg virkelig forstått at kvinners rettigheter (og dette er så sykt) ikke er en selvfølge i verden i dag. Jeg har skjønt at kvinner mange steder og i mange kulturer virkelig er andreklassesborgere.

Det kan ikke jeg leve med. Kan du?