Livet som papirløs i mulighetens land

I det siste har situasjonen til papirløse blitt belyst i flere medier etter rettsaker mot Biskop emeritus Gunnar Stålsett og Arne Vistes for å ha ansatt papirløse.

2015 var fylt med hjerterom for asylsøkere og flyktninger som ankom Norge i hva av noen kalte en flyktningkrise. Det var en krise, ikke for Norge, men for personene som flyktet fra krig. Ved starten av 2016 var 65 millioner mennesker på flukt, på tvers av landegrenser og internt i eget land ifølge Flyktningeregnskapet.Spol frem noen år, i starten av 2019, var 70,8 millioner mennesker på flukt i verden. Hva skjedde med hjerterommet og engasjementet for medmennesker som flykter fra krig og konflikt?

2015 var også året Ali Alameri som nå er 32 år kom til Norge. Etter en lang fluktreise fra Irak søkte han asyl i Norge. Og fikk avslag. Han søkte om ny vurdering og fikk avslag. Klaget og fikk avslag. Snart fem år senere lever han som papirløs i Norge, men han kan ikke returnere til hjemlandet Irak fordi det ikke er trygt der for han. Jeg kommer til å bli drept om jeg reiser tilbake forklarer Ali som har utdanning i juss fra hjemlandet.

Mulighetens land er begrenset for de som lever som papirløse

“Når noen lever uten håp, hvordan kan man da leve?” spør Ali. “Vi [papirløse] har ingenting, vi vet ikke hva som kommer til å skje med oss. Vi kan ikke gjøre noe, vi kan ikke arbeide, vi har ikke penger, vi har ingen plan, og vi har ikke et sted å bo”, forteller Ali med engasjement i stemmen.

Ali vil så gjerne løfte opp saken til flere papirløse enn bare seg selv forklarer han. Han ønsker også at Flyt Frem bruker hele navnet hans, fordi denne saken er viktig for han.

Rundt 3000 lever i Norge uten papirer ifølge et estimat fra norsk organisasjon for asylsøkere NOAS. Papirløse er definert som personer som “befinner seg i Norge uten oppholdstillatelse og benevnes iblant som irregulære migranter eller illegale innvandrere. Papirløse migranter omfatter de mennesker som har fått avslag på tidligere asylsøknad men som fortsetter å bli i Norge og de mennesker som befinner seg utenfor asylprosessen, dvs. de personer som ikke har søkt asyl eller aldri har vært registrert av norske myndigheter,” skriver Kirkens Bymisjon. De lever i Norge uten rettigheter.  “De får ikke jobbe, har ikke bankkort, fastlege eller eget hjem”, skriver Dagbladet. “De er usynlige i det norske systemet”, skriver samme avis. 

“Hvor skal de bo og leve? Hvor skal de få penger ifra? Hvis de blir syke, hvor skal de gå? Noe må blir gjort”, sier Ali.

“Vi hører veldig triste historier”, sier 30 år gamle Wid Al-Saedy, en av intiativtakerne til en innsamlingsaksjon for asylsøkere. “De hadde det bra og fint i hjemlandet,  men på grunn av mangel på trygghet og muligheter måtte de de flykte med håp på et tryggere sted å leve. Og så kommer de hit og hvis de ikke får overnattingsplass hos tilbudene i byen – så må de kanskje sove ute eller på gulvet i en butikk“.

Etter at det ble forbudt å å sove ute i Oslo i 2013 har Røde Kors og Kirkens Bymisjon drevet akuttovernattingstilbud i Oslo med overnatting for til sammen 134 personer. Men det er ikke plass til alle.  “Hver natt foregår et lotteri i Oslo. Trekker du grønn sjetong får du sove inne. Trekker du rød må du sove ute, skriver NRK i reportasjen De hjemløse som ble publisert i jula.

Å leve i usikkerhet og uten kontroll over eget liv påvirker den psykiske helsen til papirløse

Ali fortsetter å snakke om hvordan det er å leve som papirløs i Norge; “En av vennene mine som har vært her i 11 år spurte meg; hva om jeg tar livet mitt? Kan du gi meg en grunn til å leve?

Jeg spurte han: kan du fortelle meg hvorfor du vil dø? Ingen jobb, ikke noe penger,  jeg kan ikke overnatte et annet sted [enn asylmottaket] en natt uten tillatelse, det er som å bo i et fengsel. Det finnes ikke noe håp, jeg vet ikke hvordan fremtiden min ser ut, jeg vet ingenting”, svarte vennen. 

Jeg vil ikke miste vennen min, sier Ali.

Lav livskvalitet blant papirløse personer er et av hovedfunnene i forskningen til Trine Myhrvold ved Fakultet for helsevitenskap på OsloMet. Hun har intervjuet 90 papirløse migranter skriver Utrop.

“De har marginale levekår med dårlig økonomi, opplever å ikke ha mulighet til å bestemme over eget liv, men er prisgitt andre”, sier Myhrvold til oslomet.no.

Forskningen publisert i Journal of Clinical Nursing har undersøkt papirløse migranters psykiske helse, livskvalitet og levekår. Opplevelsen av lav livskvalitet kan forståes som et komplekst samspill mellom mulige traumatiske opplevelser før og under flukt, og deres vanskelige livssituasjon her knyttet til usikker juridisk status sier Myhrvold til oslomet.no.

Oslo Røde Kors og Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo driver Helsesenteret for papirløse migranter. All helsehjelp der er gratis.

Retur - ikke et reelt alternativ: Flyktet fra krig, kan ikke reise tilbake

“Da jeg kom til Norge tenkte jeg ikke på penger fordi jeg forlot et flott hus i Irak, det eneste jeg manglet i Irak var sikkerhet. Jeg ville bare ha et trygt sted å bo og kunne leve som et menneske med menneskeverd,” sier Ali.  Om han reiser tilbake til Irak kommer han til å bli drept sier han. Å reise tilbake til hjemlandet er ikke et alternativ fordi det ikke er trygt for han der.

Samtidig understreker han at personer som lever som papirløse i Norge ikke bare kommer hit for uten grunn, og deler fra seg selv: “jeg ville heller bodd i mitt eget land. Der hadde jeg en god jobb og et flott hjem, men jeg var ikke trygg. Jeg ville ikke ha blitt her [i Norge] dersom det var trygt i landet mitt. Om det var trygt hadde jeg reist tilbake dit fordi jeg hadde vært lovlig der. Og der kunne jeg ha oppfylt drømmen min om å bli dommer i retten”. Ali har påbegynt utdanning i juss i Irak.

Vil arbeide og bidra til samfunnet, men er hindret av rammer

Wid forteller om en melding hun fikk fra en jente som kom til Norge da hun var 17 år, nå er hun 25 år. Hun fikk lov til å studere, men får nå ikke lov til å jobbe fordi hun er papirløs.

“Jeg bryr meg så mye om at folk skal kunne komme ut i arbeid. Norge snakker hele tiden om svart arbeid, men når de ikke får arbeidstillatelse så er det ingen andre alternativer. (...) Vet ikke Norge at de som ikke har noen valg må jobbe svart?” sier Wid.

Personer uten oppholdstillatelse kunne frem til 2011 få skattekort og mulighet til å skaffe seg betalt arbeid. I 2011 ble rutinene strammet inn og mange mistet denne muligheten, skriver Styremedlem i Mennesker i Limbo og Fast Adresse - stiftelse for hjemløse «papirløse» kvinner, Trude Hellesø, i Vårt Land.

Vi har virkelig lyst til å være en del av og bidra til det norske samfunnet forklarer Ali. Men “hvis jeg ikke kan jobbe lovlig, hva skal jeg gjøre da? Selge narkotika?” sier Ali spørrende.

“Jeg bryr meg ikke om politikk”, sier Ali og fortsetter: men staten må se på papirløse som mennesker og ifølge menneskerettighetene så har de rett til arbeid”.  “La de arbeide, la de få møte folk og engasjerer seg”. Arbeid handler om mer enn en inntekt, forklarer han. Det handler også om å kunne komme seg ut og gjøre noe. Og kunne bidra til samfunnet og være en del av noe.

“Gi dem noe å gjøre, en aktivitet de kan gjøre. Når de stopper meg fra å gjøre ting som jeg liker, så er det vanskelig. Folk vil jo studere, de vil jobbe. Når jeg kom til Norge så drømte jeg om å ta en master i juss, men nå har jeg begynt å glemme hvordan det er å studere,” sier Ali.

De siste månedene har situasjonen til papirløse knyttet til manglende mulighet til arbeid blitt belyst ved at Biskop emeritus Gunnar Stålsett (84) ble dømt til 45 dagers betinget fengsel for brudd på utlendingsloven fordi han ansatte papirløse Lula i arbeid etter at hun mistet arbeidstillatelsen sin.  Stålsett sier til NRK at han vil fortsette å arbeide med å endre loven etter dommen.

“Det er viktig at vi fortsetter å betrakte dette som en verdikamp der humanitet og menneskerettigheter også gjøres gjeldende for de svakeste blant oss. Dette er en lov som avdekker en sårbarhet i det norske samfunn. De som er glemt, forsømt og oversett”, sier Stålsett til NRK.

Med et ønske om at Norge ikke glemmer de papirløse

“Vi må gjøre noe, folk må vite hvordan det er å være papirløs i Norge. De er ikke kriminelle, men de har kommet fordi det er krig i landet deres, ” sier Ali.

Wid, Ali og en gjeng individer bestemte seg for å ta tak og arrangerer en innsamlingsaksjon av vinterklær, mat og hygieneartikler til asylmottak. “Dette er en innsamling for å spre varme, kjærlighet og omtanke til beboerne på asylmottak. De aller største problemene blant asylsøkere på mottak, er ikke fysiske, men psykiske etter å ha tilbragt måneder og år på norske mottak - uvitende om hvilken fremtid de har i vente” skriver Wid på Facebook.

Både Ali og Wid tror at mange folk vil hjelpe hvis de bare vet om situasjonen til papirløse i Norge.

Trenger ikke bare klær, trenger advokathjelp og bussbilletter

Initiativtakerne ønsker å gjøre mer enn å samle inn klær, de vil bidra til å gjenoppleve det engasjementet vi så i 2015. De vil bidra til å belyse og lindre situasjonen til lengeværende asylsøkere og spesielt de som lever som papirløse i Norge.

Asylsøkere og papirløse trenger penger til advokathjelp, forklarer Wid. De trenger også bussbilletter sier Ali, fordi det er bedre å være på bussen med gyldig billett.

Vil vekke engasjementet hos nordmenn så asylsøkere vet at folk fortsatt bryr seg

Arrangørene er spesielt opptatt av at asylsøkere og papirløse skal få vite at nordmenn fortsatt bryr seg om de.

Tips til deg som vil bidra:

“Sett deg i deres situasjon, om du var flyktning hvordan ville du bli mottatt? Det er ikke så mye mer å si. Hvordan ville du var tatt i mot om Irak var et fredfult land, og Norge var i krig? Hvordan ville du ha blitt tatt imot? Sett deg i andre sine sko, forestille deg det,” sier Wid. 

“Alt i alt er alle flyktninger – ingen flykter fra landene sine uten årsak,” forklarer Wid.