New Zealand er vårt ansvar

Det er vanskelig å begripe hvordan godheten og nestekjærligheten som ligger i denne ene setningen kunne besvares så brutalt, iskaldt og voldelig. Denne fremmede mannen ble ønsket velkommen til fredagsbønnen som et likeverdig medmenneske, men han responderte til deres godvilje med ondskap og hat.

Til tross for at denne terrorhendelsen fant sted på den andre siden av kloden, har dette truffet et ømt punkt for muslimer i hele verden. For dette kunne vært hvem som helst av oss på vei til fredagsbønnen.

Det kunne vært min far, min venn, min kollega, min nabo eller meg selv.

Det er skummelt å måtte innse at dette har blitt en realitet for mange muslimer, men man kan dessverre neppe være overrasket eller sjokkert. For litt over to år siden, ble det utført et lignende terrorangrep i Quebec. Knapt et halvt år senere, dundret en varebil over muslimer i Finsbury-moské i London. Man kan heller ikke unngå det faktum at mediebildet har bidratt til en større marginalisering av muslimer i hele verden.

Et av de mørkeste dagene i vår historie

Denne dagen har så treffende blitt beskrevet som et av de mørkeste dagene i New Zealands historie. Jeg vil tørre å påstå at mange av oss i Norge kjenner oss igjen i deres smerte, for det var ikke mange år siden vi opplevde et av de mørkeste dagene i vår egen historie.

I sorgen man kjenner på etter dette terrorangrepet, er det legitimt å kreve et oppgjør fiendligheten og høyreekstremisme fra våre myndigheter. Når vi lever i en periode hvor trossamfunnet ditt kan være et terrormål, skulle det bare mangle at myndigheter tar dette på alvor på lik linje som ekstrem jihadisme.

Hvis man derimot beholder narrativet om at slike handlinger ikke kan kategoriseres som terror, slik som diskursen ofte er i kjølvannet av slike terrorhandlinger, vil utfordringene vokse og tankegodset bli legitimt. Særlig når partier går til valg på polariseringen av minoritetsgrupper, og statsledere og regjeringspartier unngår å ta et oppgjør med slike krefter gjennom politiske tiltak.

For det trengs handling og tiltak for alle former for terrorisme, både nasjonalt og internasjonalt.

Vi må ta ansvar

Det eksisterer et behov for kollektivt ansvar ikke bare fra myndighetene, men også fra hver og en av oss. Dette er tross alt vårt problem, selv om vi ikke måtte kjenne på smerten av å miste noen. Det er enkelt å distansere seg fra noe som ikke angår en selv eller som virker abstrakt, men uvitenhet kan ikke lenger være en unnskyldning for manglende responser og tiltak.

Mannen som varmt og med godhet ønsket massemorderen velkommen ble som sagt brutalt drept. I disse ordene finner vi våre felles verdier.

Behovet for et fellesskap og en trygghetsfølelse. Vi må – sammen med våre myndigheter – ta initiativ og endre narrativet som eksisterer.