Palestinsk frigjøringskamp møter selektiv solidaritet!

Ahed og Malala sin kamp er lik, men blir av den vestlige verden mottatt ulikt.
Hennes historie er ikke så ulik historien til Malala Yousafzai. Jenta som i 2014, bare 17 år gammel mottok Nobels Fredspris for sin mangeårige kamp for kvinners og jenters rettigheter under det totalitære Taliban regimet, en kamp som nesten tok livet av henne.

Malala ble et symbol på ikke-voldelig motstandskamp, trykket til sitt bryst av vestens statsledere, FN´s generalsekretær og kvinnebevegelsen. Virkeligheten er annerledes for Ahed som fortsatt fengslet i militærfengsel, uten mektige støttespillere i ryggen og med liten sannsynlighet for frikjennelse. Hun sitter der som et tegn på vestens, og kvinnebevegelsens janusansikt og selektive humanisme.

Selv om Malala og Ahed begge har levd under lignende forhold, representerte Malala de samme idealene og kjempet mot den samme fienden som vesten. Hennes kamp passet perfekt inn i narrativet om likestilling, kvinnerettigheter, ytringsfrihet og demokrati, som dannet bakteppet for krigen mot terror. Ahed derimot, representerer det vestens ledere frykter. De frykter nemlig at hun skal eksponere sannheten om den Palestinske virkeligheten under den vestlig-støttede Israelske okkupasjonen.

Og ikke minst, representerer Ahed en sannhet som er vond å vedkjenne; at ikke alle menneskelige tragedier er like mye verdt, og at vår moralske tro på solidaritet og humanisme ikke er universal.

Fordi hennes kamp er politisk, rettet mot kolonialismen og dets utøvere og forsvarere, og hennes undertrykkelse basert på hennes nasjonalitet, er ikke hennes feminisme verdig kvinnebevegelsens solidaritet og støtte.

Kampen for kvinnersrettigheter er også en kamp om Palestinsk frigjøring.
Men er ikke det politiske personlig? Representerer ikke Ahed´s og det palestinske folks frigjøring den globale kvinnekampen mot patriarkatet og dets strukturer, denne gangen i ny bekledning? For meg må den gjøre det. I mine øyne er feminismen er grenseløs, fargeløs og ikke minst kjønnsløs. Og dens styrke er basert på dens grunnleggende forståelse for, solidaritet med, og motstand mot, ulikhet og for selvbestemmelse. Den palestinske virkeligheten er interseksjonell. Deres kamp for frigjøring fra kolonialismen hviler på de samme prinsippene som feminisme gjør.

Som den egyptiske feministen Nawal al-Saadawi skrev; Hvordan kan vi snakke om frigjøring for Palestinske kvinner uten å snakke om deres manglende rett på et land å leve i.

Palestinske kvinners rett til bevegelsesfrihet, utdanning, arbeid, helsehjelp og mat er rettigheter de blir nektet av den ulovlige okkupasjonsmakten, og således må nødvendigvis en kamp for disse rettighetene inngå i den overordnede kampen for palestinsk frigjøring. Det er denne kampen Ahed Tamimi representerer, og det faktum at feminister ikke forstår og støtter dette, er for meg et tegn på dens eurosentriske perspektiv. 13 Februar 2018 begynner rettsaken mot Ahed Tamimi, bak lukkede dører og uten den støtten hun fortjener.

Jeg håper at hennes kamp ikke har vært forgjeves.