Svart renessanse: Oppblomstring av svart kreativitet globalt!
Tekst
Nylig ble det kjent at amerikansk-ghanesiske designer Virgil Abloh blir ny sjefsdesigner i luksusmerket Louis Vuitton, den første svarte designeren i motehuset. Dette spranget i moteverdenen føyer seg inn i rekken av enorm suksess svart kreativitet har internasjonalt.
«Untitled» (1982) av afroamerikanske artist Jean-Michel Basquiat slo salgsrekorder i fjor, ved å bli solgt for over 110.5 millioner dollar. Tidligere samme år valgte britiske Vogue Edward Enniful som sin sjefsredaktør, den første svarte noensinne. Indie-filmen Moonlight stakk av med den gjeveste Oscar-statuetten, Get Out endret synet på skrekkfilmer og hvordan sjangeren kan ha politiske undertoner – og det utenom å snakke om den afrosentriske og afrofuturistiske sensasjonen som er Black Panther. Alle tre overnevnte filmer har svarte regissører, hovedvekt av svarte skuespillere og oppnår suksess hos både kritikere og publikum av alle bakgrunner. Men hvorfor og i det hele tatt hvordan skjer dette nå, i et politisk klima preget av høyreorienterte ledere som Trump?
Aktivisme + kjøpekraft = sant
Det har ikke vært mangel på talent hos svarte utøvere, men i anerkjennelsen av de. At svart kunst blir stadig mer anerkjent nå, kommer ikke av tilfeldigheter.
Sosiale medier har gjort tidligere monologer om til dialoger, hvor massenes krav blir hørt. Kampanjer som #OscarsSoWhite og #RepresentationMatters har lagt press på ulike institusjoner om å øke mangfoldet, om det måtte være etnisitet, kjønn, kroppsformer, funksjonsevne og lignende. Denne satsningen bryter tidligere satte rekorder, som Black Panther, den mest kommersielt suksessfulle superheltfilmen noensinne som har tjent inn over en milliard dollar. Den store suksessen til multikulturelle filmer viser hvordan aktivister så vel som generelt filmpublikum, støtter opp om mangfold.
Interseksjonelt blikk
Den svarte suksessen er positiv for mangfoldet, men blir kritiserbar i et interseksjonelt blikk, med tanke på ensformigheten av suksessen. Alle de overnevnte suksessene av svarte kunstnere, er storartede men dessverre også utpreget mannsdominerte. Suksessen på en front , etnisitet, er ikke nødvendigvis suksess på alle fronter; kjønn. Diskriminering på bakgrunn av kjønn henger sammen med forskjellsbehandling på grunn av hudfarge, seksualitet, funksjonsevne og lignende.
De ulike frigjøringskampene må stille under samme flagg.
Å se på sosiale kategorier og hvordan de påvirker hverandre på tvers, kalles for interseksjonalitet. Å ikke begrense sin forståelse av sosial rettferdighet til kun en faktor, som f.eks. kjønn, men flere – er essensielt for å løse de utfordringene som vi som et kosmopolitiansk samfunn står ovenfor.
Høyreradikalisme som avsløring Samtidig har oppsvingen av høyrepopulisme avslørt at vi ikke er kommet så langt som vi tror. Det ulmer noen svært ekstreme holdninger som blir foret av at visse politiske ledere støtter opp om deres holdninger. Mye som hadde forblitt usagt eller stemplet politisk ukorrekt tidligere, er nå helt akseptable ytringer. Dette avslører den faktiske situasjonen høyreekstreme holdninger har. Ideen om at samfunnet vårt er «fargeblindt», avkreftes. Den eneste fordelen med at disse holdningene kommer frem i lyset, er at det blir kjent og kan motarbeides. Det antirasistiske arbeidet må styrkes og satsingen på svart talent, i kreative og øvrige yrker, må økes. Disse prosessene kan være med på å bryte ned de mange fordommer svarte kunstnere og mennesker for øvrig møter.
Ved å redusere fordommene de møter, kan menneskeverdet afrikanere stadig frarøves, gjenopprettes.