Ytringsfrihetens grenser

Er begrensninger i ytringsfriheten kompatibelt med et liberalt samfunn, eller motsatt, er det å ikke begrense ytringsfriheten en større trussel?

Hvordan kan en ytring skade?

Hatprat, ytringer som angriper personer eller grupper basert på deres kjønn, etnisitet, religion og lignende, har blitt en vanlig del av kommentarfeltene. Slike ytringer er til en viss grad begrenset av straffelovens §185. Mill ville trolig ha kastet denne paragrafen på bålet. Han mener at det alltid vil være en større skade å straffe noen, enn den følelsesmessige skaden fra hatprat. Den britiske filosofen Roger Scruton hadde gjort det samme. For i følge ham, gitt at hatprat er skadende, så er det fordi det er sant. For å sitere direkte; «It is not falsehood that causes the greatest offence, but truth». Så selv om individet måtte føle seg forulempet, er det for samfunnet viktig at hatprat ikke begrenses, fordi det kan være sannhet i det.

Når hatfulle ytrninger hindrer andre ytringer

Problemet oppstår når hatefulle ytringer hindrer andre ytringer. I boken «The Harm in Hate speech» gir Jeremy Waldron et eksempel med en muslimsk far som går med sin sønn og får øye på en plakat som sier at muslimer er avskum som ikke fortjener livets rett. I følge plakaten er ikke muslimer å regne som mennesker på likt nivå som andre borgere i samfunnet. På den måten blir mannen hjelpeløs i situasjonen, fordi de som ytrer meningene med stor sannsynlighet ikke vil ta hans ytringer seriøst.

Det umuliggjør ytringsfrihetens viktigste mekanisme, meningsbrytning for å oppnå sannhet.

Et eksempel på dette er da butikken til Pegida-leder, Max Hermansen, ble tagget ned og flere muslimer kom for å hjelpe å vaske det bort. Da takket han nei, og svarte med å si at det kun var en symbolsk handling og ikke representativt for muslimer som helhet. Han har valgt at muslimer ikke er til å regne med, og dermed fratatt dem muligheten til å bevise noe annet. Likeverd må være i grunnmuren for å sikre ytringsfrihetens funksjon 

Uten likeverd blir det dermed ingen reel ytringsfrihet. I enhver konflikt må motparten bli regnet for likeverdige for å rokke ved det er å rokke ved ytringsfriheten. Ytringer som underminerer likeverd slår også bena under ytringsfriheten.

I ytringsfriheten er også friheten til å ta feil sentral. Når for eksempel høyreekstremister samles i bortgjemte ekkokamre på obskure nettsteder fordi de ikke tørr å stå fram med meningene sine i frykt for den offentlige gapestokk så har vi også et problem. I et liberalt samfunn må alle bli møtt med verdighet, uavhengig av mening, alt annet vil sakke samfunnets utvikling og i verste fall føre til stagnering.

Ytringsfrihet er en sentral verdi i vårt liberale samfunn fordi den lar oss reflektere over verdenssyn og verdier, men mister sin funksjon om ikke likeverd er i bunn.

Når vi som samfunn klarer å behandle alle med respekt, som likeverdige, er vi i et faktisk liberalt samfunn. Det liberale samfunnet krever at man konstant står opp for sine verdier, lover er ikke nødvendigvis en løsning i seg selv. Men, gitt at vi som samfunn klarer å holde likeverdet i sentrum for all offentlig, og privat, debatt vil ytringsfriheten komme til sin rett og samfunnet blomstre.

Referanser: Jeremy Waldron, 2012, ‘The Harm in Hate Speech’, The President and Fellows of Harvard College, United States of America John Stuart Mill, 2005 (originally 1859)’ On Liberty’, Cosimo, New York, USA