Adopterte må få slippe til i adopsjonsdebatten
Tekst
Gjennom 60 år har Norge klappet seg på skulderen og utført i overkant av 20,000 adopsjoner på tvers av kontinenter. De adoptertes kulturarv og vektleggelse av genetikk ligger som regel igjen på flyplassen i fødelandet. Idet de lander i Norge er de norskfødte.
Hele adopsjonssystemet er farget av denne holdningen.
Kompleksiteten i å oppdra barn uten tilhørighet til fødelandet og kulturarven sin, og samtidig stille de spørsmål om de ønsker å reise tilbake ligner inget annet. Ser man nøye på adopsjonsindustrien og livet som adoptert, stusser man ikke lengre på om traumer og dissosiasjoner forekommer.
Den assimilerte virkelighetsoppfatningen som på fagspråket omtales som en “adopsjonståke” krever konkrete tiltak og en hel del mot å bryte ut av.
Åpenhet om følelser knyttet til egen adopsjon og tanker om industrien er en viktig faktor i denne prosessen.
Må gå på eggeskall i debatten
Utfordringen er at enkelte adopterte opplever at de må gå på eggeskall i debatten, og blir pålagt et ansvar utover egen kapasitet. Ytrer man kritikk blir man som regel bedt om å ta stilling til hvilke andre alternativer enn en internasjonal adopsjon som finnes, og ønsker man forbedringer i systemet slenges det tilbake at det ville vært verre kår i fødelandet.
Debatten har blitt ført av foreningene, og foreningene består av adoptivforeldre. Forskningen som ligger til grunne i adopsjonsfeltet er utført av opptil flere adoptivforeldre.
Tidligere talte de på vegne av de stemmeløse adoptivbarna, men barna har blitt voksne.
Adopterte utelukkes i debatten
Kritiske adopterte slippes sjeldent frem i media eller av foreningene. I stedet for å heie frem ulike stemmer og narrativer, pålegges de en takknemlighetsgjeld. De nå voksne kritiske adopterte utelukkes i solskinnsdebatten fordi deres erfaringer og narrativer ikke forsterker industrien.
Hvem skal nå tale på vegne av de stemmeløse voksne adopterte som undertrykkes av en solskinnsdebatt som styres av adopsjonsformidlere?