«Det er feigt å overlate verdens største utfordring til barn»

Jeg drømmer om en verden der vi tenker på fiskene i havet og fuglene på himmelen som vår familie, trærne i skogen som venner. Jeg er natur. Du er natur. I en bærekraftig framtid lever vi i harmoni med hvalene, måkene, ulven og humlene.

Egentlig ønsker jeg meg ei framtid uten klimaendringer, et hav uten plast, jord uten giftstoffer. Men det er ønsketenkning. Den globale gjennomsnittstemperaturen har økt med en grad allerede. Det er mikroplast i havsaltet på kjøkkenbenken. Meitemarkene i Holmenkollen er forgiftet av skismøring. Jeg har felleski, forresten.

Det er fristende å flykte fra problemene. En teknologioptimist fra Silicon Valley sier vi skal kolonisere Mars. Heller det enn å bli overkjørt av en stillegående Tesla i Oslo, kanskje. Men optimisten tar feil. Kanskje han skal til Mars, men du og jeg skal ikke ut i verdensrommet. Ikke innbyggerne på Tuvalu heller.

Jeg skjønner det hvis du ikke vil tenke på og snakke om klimaendringene. Det vil ikke jeg heller. Helst vil jeg glemme alle verdensproblemene og flytte hjem til gården vår i havgapet på Vestlandet. Der vil jeg bo og dyrke grønnkål og passe på hesten min. Da kunne jeg sluttet å lese aviser og sjekke nrk.no.

Det bare ble sånn, kan vi si, når de spør:

hvorfor gjorde dere ikke mer?

Det var så vanskelig å snakke om,

det var så lett å fortsette som før.

Men det er feigt å overlater verdens største utfordring til barn.

40.000 barn og unge streiket for klimaet over hele Norge i vår. Jeg var på Karl Johan og trodde ikke mine egne øyne. De unge bryr seg om mer enn antall likes på Instagram. Dagens barn bryr seg så inderlig mye om framtida. Jeg streiket sammen med dem hver fredag i 13 uker i vår, og én ting har jeg blitt sikker på: De kommer ikke til å gi seg. I dag er det global klimastreik. Hele verden streiker. Jeg også.

Det er på tide å engasjere seg, for framtida begynner nå. Vi kan starte med å snakke om hvilken verden vi ønsker oss, for framtida er åpen. Vi lever ikke i en verden av beregnelige atomer. Newton er død. Tiden går saktere ved havet enn på fjellet, den er relativ. Når ting blir veldig små, finnes ikke tiden i det hele tatt. Vi forstår nesten ingen ting av verden og hvordan den fungerer. Vi vet ikke når det er for seint.

Og det er aldri for seint å våkne. Vi kan velge å leve annerledes, velge ledere som tar ansvar, velge rettferdighet over profitt. Vi som ikke har barn kan velge å kjempe for våre tantebarn og fadderbarn, selv om vi ikke vet om det kommer til å ende bra. Dere som har barn kan kjempe for dem og deres barn og deres barn igjen.

Vi er natur. Men i motsetning til de andre dyra så har vi muligheten til bevisst å være med og skape den framtida vi ønsker for oss selv, barna våre, torsken og sjøfuglene. Vi er en kreativ art som har evnen til å reflektere over våre kollektive valg og tenke fram i tid. Det er veldig kult. La oss gjøre mer av det.

For mer inspirasjon og for å delta i bevegelsen ta en titt på Marte's instagram konto climatecards !