Det vanskelige statsborgerskapet

Et statsborgerskap gir både rettigheter og plikter

Hva et norsk statsborgerskap innebærer er ikke klart definert i én enkelt lovbestemmelse. I stedet finner man rettigheter og plikter spredt rundt i lovgivningen, blant annet noe i passloven, noe i valgloven og noe i Grunnloven. Begrepet ”statsborgerskap” er definert i Europarådskonvensjonen av 1997 som det juridiske båndet mellom individet og staten. Statsborgerskapet kan altså sees på som et utslag av samfunnskontrakten; individet avstår deler av sin suverenitet til staten, som til gjengjeld gir individet enkelte rettigheter. Dette betyr for eksempel at jeg ved å bli statsborger i et bestemt land må gå med på at friheten min blir begrenset ved at jeg må følge landets lover. Til gjengjeld får jeg rett til å bestemme hvem som skal styre landet ved at jeg har stemmerett i valg til nasjonalforsamlingen.

Les også Globalisering hva nå?

Ikke alle vil ha norsk statsborgerskap

Hvem som får innvilget statsborgerskap handler derfor om hvem vi vil at skal få være part i denne kontrakten. Hvem skal få nyte godt av de rettighetene norsk statsborgerskap fører med seg? I denne forbindelse er det nyttig å tenke på at langt fra alle utlendinger ønsker å inngå en slik kontrakt. Tall fra SSB, basert på perioden 1977-2011, viser at kun 7 av 100 innvandrere som oppfyller botidskravet for statsborgerskap faktisk søker om norsk statsborgerskap.

Interessen for norsk statsborgerskap er også sterkt varierende blant innvandrere. Mens innvandrere fra Vest-Europa, Nord-Amerika og Oseania sjelden søker om norsk statsborgerskap, er innvandrere fra Eritrea, Somalia og Afghanistan veldig ivrige. Med andre ord er det i første rekke innvandrere fra land med politisk uro som søker om norsk statsborgerskap.

Det er mange fordeler med å ha norsk statsborgerskap, ikke minst at man har rett til å oppholde seg i det relativt rolige og fredelige Norge. Antakeligvis er det en del mennesker i verden som ville vært villige til å bytte sitt statsborgerskap mot norsk statsborgerskap.

Innstramminger

Men adgangen til å søke om statsborgerskap strammes stadig inn, blant annet ved innføringen av selvforsørgelseskrav for å få permanent oppholdstillatelse. Videre har Regjeringen foreslått å øke botidskravet fra syv til ti år. Krav om ti års botid er det strengeste Norge har lov til å praktisere uten å bryte sine internasjonale forpliktelser. Det er vanskelig å lese forslaget som noe annet enn at botidskravet skal være så strengt som mulig. Heller ikke når man har fått statsborgerskap er man helt trygg.

Regjeringens forslag om å frata personer statsborgerskapet uten domfellelse, ble heldigvis ikke innført. Rettssikkerheten må ikke vike for ønsket om å stramme inn adgangen til statsborgerskapskontrakten!

Les også inkludering og solidaritet: to sider av samme sak

Hvis vi antar at innvandrere ønsker å søke om norsk statsborgerskap fordi de frykter å bli sendt tilbake til et hjemland som er preget av politisk uro, bunner problemet med statsborgerskap ut i en skjev fordeling av goder som velstand og trygghet.

Noen er født som statsborgere i rike og fredelige land, mange er født med statsborgerskap fra land som er preget av krig, korrupsjon og fattigdom.

Uvitenhetssløret

Hvordan man skal oppnå en rettferdig fordeling av goder er mye diskutert i filosofien. Et av de mest kjente resonnementene kommer fra den amerikanske filosofen John Rawls. Rawls mener at en rettferdig verden er den verdenen vi ville ha vært villige til å leve i dersom vi ikke visste noen ting om oss selv. Man må plassere seg bak et ”uvitenhetens slør”.

Kun en fordeling du ville godtatt dersom du ikke visste hvilket kjønn du er, hvordan du ser ut eller hva dine politiske eller religiøse overbevisninger er, er rettferdig.

Uvitenhetssløret skal skjule all informasjon om individuelle karaktertrekk.

Posisjonen vi har bak sløret danner grunnlaget for den samfunnskontrakten vi er villige til å inngå. Hva slags kontrakt for statsborgerskap ville vi valgt, hvis vi hadde plassert oss selv bak ”uvitenhetens slør”? Hvis vi ikke selv visste hva slags statsborgerskap vi hadde?

Problemet med Rawls teori er selvfølgelig at det ikke er mulig å få et presist svar. Vi kan faktisk ikke legge fra oss fordommene og føringene vi har som følge av for eksempel statsborgerskap.

Å sette seg selv bak ”uvitenhetens slør” er likevel en nyttig øvelse i empati, noe både stortingspolitikere og regjeringsmedlemmer kunne hatt nytte av.