Er Utenriksdepartementets prioriteringer på ville veier?

Utenriksdepartementet finansierer rundt 10-12 stillinger som junioreksperter (Junior Professional Officer – JPO, eller Special Assistants to the Resident Coordinator – SARC) til FN og andre internasjonale organisasjoner. Dette er en unik mulighet for nordmenn som vil “redde verden” å få en fot innenfor FN og opparbeide seg verdifull erfaring fra bistandsbransjen. Årets JPO-stillinger er imidlertid også en god mulighet for de som ønsker å shoppe i Fifth Avenue eller nippe cocktails fra 32. etasje med utsikt over Manhattan. Over halvparten av de som blir ansatt som JPO i år kommer kanskje aldri til å måtte sette en fot i et utviklingsland eller konfrontere fattigdom på nært hold.

Det finnes ikke noe eksakt tall på hvor mange nordmenn det er som jobber i FN, men Norge er underrepresentert i forhold til hvor mye bistand som blir gitt. Det er derfor svært viktig at UD har satt av flere millioner kroner til finansiering av junioreksperter, praktikanter og frivillige gjennom FNs fredskorps.

Hvordan Utenriksdepartementet identifiserer og beslutter hvilke JPO-stillinger som skal finansieres av Norge er imidlertid et mysterium, og det er vanskelig å se en sammenheng mellom regjeringens utviklingspolitikk og årets stillinger.

Prioriteringer på ville veier

I Stortingsmelding 24 (2016-2017) ble det trukket frem fem hovedsatsingsområder for norsk bistand; i) utdanning, ii) helse, iii) næringsutvikling og jobbskaping, iv) klima, fornybar energi, miljø og v) humanitær innsats. Det betyr ikke at andre områder ikke er viktige for norsk bistandspolitikk, men det er allikevel skuffende at kun 2 av 10 JPO stillinger er direkte knytta til Norges hovedsatsningsområder.

Tall fra Statsbudsjettet (2017) viste at de største mottakerne av multilateral bistand (over 200 millioner kroner) blant annet er UNICEF, UNDP, UNFPA, UNHCR, WFP og Verdensbanken. Under halvparten av årets stillinger er i en av disse organisasjonene.

For drøye tre måneder siden, i Stortingsmelding 17 (2017-2018), identifiserte Regjeringen 10 prioritetsland (Etiopia, Malawi, Mosambik, Nepal, Tanzania, Uganda, Ghana, Myanmar, Indonesia og Colombia) for langsiktig utvikling og seks prioritetsland (Afghanistan, Mali, Niger, Palestina, Somalia og Sør-Sudan) for stabilisering og konfliktforebyggelse. Istedenfor å støtte stillinger i Norges prioritetsland er over halvparten av årets JPO stillinger i USA og Sveits. Tre stillinger er i mellominntektsland og kun en stilling er i et av Norges prioritetsland. Derfor kommer kun en av ti nordmenn til å kunne kjenne på kroppen hvordan det er å bo og leve i et land med politisk ustabilitet, kapasitetsproblemer, matmangel, helseutfordringer, strømbrudd eller vannmangel.

Så hvem er det Utenriksdepartementet ønsker å ansette som JPO i år? De som virkelig har et ønske om å redde verden, eller de som ønsker å leve et jetsetliv i New York?

Politisk motivert?

Så hva ønsker Utenriksdepartementet å oppnå ved å sende nordmenn til fasjonable FN-kontorer i Genève og New York i jobber som utenfra ser ut til å ha svært lite tilknytning til Norges utviklingspolitikk? Er det kun for å gi norske diplomater tilgang til fora og informasjon fra hovedkontoret?

Hadde det ikke vært mer strategisk om juniorekspertene ble sent til Norges fokusland, jobbet innen et av Norges hovedsatsingsområder, i en av organisasjonene som Norge gir mest penger til? Dette vil da gi unge nordmenn en forståelse av hvordan et utviklingsland fungerer, samt verdifull kompetanse som de etter hvert kan ta med seg til jobber i offentlig sektor eller eventuelt videre i FN. Juniorekspertene er ofte høyt utdannede og kvalifiserte, og vil derfor også kunne bidra med unik kompetanse innenfor sitt fagfelt – noe det ofte er mangel på i utviklingsland. Det vil også bidra til en indirekte kontroll for hvordan norske bistandspenger blir brukt av FN i felt – da det er mindre terskel for å varsle hvis man for eksempel oppdager misbruk av egne skattepenger.

Norge burde lære av JPO-ordningene til andre land. I Nederland og Finland for eksempel, er det vanlig at juniorekspertene må jobbe på et feltkontor de to første årene, før de det siste året får mulighet til å jobbe i organisasjonens hovedkvarter. Å strukturere ordningen på denne måten vil gi bedre forståelse for hvordan FN faktisk arbeider, og utfordringene man møter i utviklingsland. Denne ordningen vil også gi mulighet til å knytte kontakter og skape nye jobbmuligheter i hovedkvarteret etter at man først har opparbeidet seg verdifull kompetanse og felterfaring.

Norge må stille krav

Støtten til norske JPO stillinger har gått kraftig ned de siste årene, og det er kanskje ikke så rart hvis stillingene er lite strategiske og ikke i tråd med norsk utviklingspolitikk.

Flere av årets utlysninger er slurvete skrevet og mangler både stillingstittel og informasjon om læringsmulighetene for junioreksperten – med andre ord ser det ikke ut til at UD setter høye krav til organisasjonene som får tildelt gratis arbeidskraft verdt over en halv million kroner. Søker man for eksempel på jobben med WHO i Genève kan man smykke seg med tittelen ”Ola Nordmann, Attacks on health care” på visittkortet – hva enn det skulle bety.

For å få flere nordmenn inn i FN må Regjeringen øke JPO-budsjettet og være mer strategiske med tanke på hvilke stillinger som blir finansiert. UD burde også gi et signal til FN at norske ansatte blir tett fulgt opp, og terskelen for å varsle om potensielle mislighold er lav. For eksempel fortalte Bistandsaktuelt (16.01.2018) om flere kvinner, inkludert norsk-støttede junioreksperter, som hadde blitt seksuelt trakassert på jobb. Disse etterlyste tettere oppfølging fra UD.

UD bør administrere årlige spørreundersøkelser knyttet til trivsel og sikkerhet blant alle norskstøttede junioreksperter, praktikanter eller i FNs fredskorps. I tillegg burde UD foreta uavhengige evalueringer for å vurdere hvor mange som får videre jobb innen internasjonale organisasjoner etter endt oppdrag og hvilken kompetanse de har opparbeidet seg, for å måle ordningens suksess. På den måten kan Norge kanskje øke sin synlighet og engasjement i FN.