Et dikt: Om Covid-19

Alt jeg ser er øyne hvor enn jeg går
Bak munnbindet skjules smilet jeg ikke får
Pandemien herier mens her jeg går
I min angst for at den jeg ikke får

Mine vinger er klippet
Lenket til norsk jord
Restriksjoner jeg finner hvor enn jeg går

Ingen klem og næret å finne
I dette år
Snakke kan jeg gjøre men det leger ikke sår

Alene jeg føler meg i dette år
Selv om jeg har mine nære
Så er alt annerledes nå

Livsgleden er tappet
Og gleden likeså
Gjør så godt jeg kan for den finne
Men det er ikke alltid det går

Prøve å være positiv så langt det går
Holde en meter avstand med munnbindet på
Følge de regler som gjelder nå
Håper du gjør det samme så vi kan nå

Ett liv uten pandemien som rår
Det tar liv det er ingen tvil
Uansett hva du føler og mener

Kan vi ikke alle dele
En felles dugnad til å den knekke
Så vi kan leve som normalt igjen

Det handler ikke lenger bare om meg og deg
Men oss alle sammen
Felles innsats er det som må til
Der er det ikke noe tvil