Feire jul alene; et valg for noen
Jeg hadde tenkt å skrive om fordelen og hvorfor noen av oss velger å feire jul alene, da jeg var forberedt på det og hadde valgt det selv. Lite visste jeg at dette skulle jeg ikke få lov til av karasjokværingene.
Noen feirer jul alene fordi de ikke har noe valg, og er ensomme. Men ikke alle som feirer jul alene gjør det fordi de er ensomme eller ikke har noe valg. Det finnes de av oss som gjerne vil ha det stille og rolig, og som trives i eget selskap. Så det å feire jul alene er ikke avskrekkende for meg. For min del handler det også om at jeg verken er religiøs, veldig opptatt av tradisjoner, eller har et stort behov for å tilfredsstille sosiale krav mange prøver å påføre meg.
Første julen i Karasjok ble ikke helt som jeg hadde planlagt
Jeg skulle feire alene, første julen her i Karasjok, pinnekjøttet var kjøpt inn, ølen var på lageret og pysjen nyvasket. Mesteparten av bakingen var unnagjort, og jeg så for meg lange dager hjemme i pysj, med god mat, tid til å lese og skrive, og fine vinterturer i nabolaget. Slik ble det ikke.
Det er noe som skjer med mange når man forteller at man velger å feire jul alene. Folk går berserk. Nei, jeg er ikke ensom, ja jeg hadde muligheter til å feire med andre, nei mine foreldre er ikke alkoholiker osv osv. Jeg trives i mitt eget selskap, ser ikke stigmaet i det (selv om mange har prøvd å påføre meg et stigma rundt valget mitt), og jeg kan kose meg alene. Da våknet mitt bekjentskap i Karasjok.
Sosial og inkluderende jul
Julen ble fryktelig sosial. Lillejulaften ble jeg invitert på kveldsmat hos sjefen, og alle hennes barn og mann, hvor jeg ikke kom meg hjem før kl. 02 på natten. Julaften gikk ferden videre med kjæresten til min kollega og venninne, som hadde mint meg på før hun dro at han var alene. Plutselig spiste jeg julemiddag med han og hans mor. Opprinnelig inviterte jeg han på pinnekjøtt hos meg, men jeg endte opp med å ta med meg mitt pinnekjøtt til dem istedenfor. 1 juledag måtte jeg naturlig nok bli med på den o ’store julelunsjen hos hans onkel, eller noe annen slekt som bodde i samme grend. 2 juledag ble jeg igjen invitert på middag hos hans mor og deretter kaffe og kaker med familien. Jeg tror jeg har hilst på halve Karasjok i løpet av de siste dagene. Her skal man integreres!
Så nå sitter jeg her, stappmett og med et sosialt meter fylt opp til de grader, og gleder meg til at i morgen, da skal jeg ikke forlate huset. Jeg kunne naturlig nok takket nei til alt dette, men jeg vil jo ikke at folk skal tro jeg er helt gal. Dessuten liker jeg jo folk. I morgen blir det restemiddag!
Poenget er: Respekter de som velger å feire jul alene, men inviter de gjerne med om du vil. Men ikke påfør andre ditt stigma, prøve heller å se grunnen og det positive i valget de har tatt. Jeg er ganske sikker på at min jul hadde blitt like fin om jeg hadde blitt hjemme hele julen, da jeg hadde planer, men jeg er samtidig veldig takknemlig for gjestfriheten jeg har blitt vist. Kanskje er det bedre å være på små plasser, hvor folk favner om hverandre, enn store plasser hvor du blir en av mange? Noen ganger har det sine fordeler å bo på en liten plass, på godt og ondt.