Utdanningen fra utlandet blir ikke godkjent: Føler meg som en taper

Unge eventyrlystne meg som såvidt hadde vært utenfor Norge så på dette som et veldig fristende valg og jeg var så utrolig stolt og spent da jeg kom inn på et universitet i Australia.

Helsefaglige utdannelser er imidlertid en komplisert prosess og siden klinisk ernæringsfysiolog er en lovbeskyttet tittel trenger vi autorisasjon for å kunne jobbe som dette, og det er ikke noe bestemt system når det gjelder hvilke utdannelser som får autorisasjon.

Helsedirektoratet (tidligere Statens autorisasjonskontor for helsepersonell) er kjent for å gi flere avslag enn godkjenninger og  for å ombestemme seg svært sjeldent. Lånekassen har på sin side en egen liste over utdannelser de gir støtte til som ikke har noe som helst sammenheng med hvilke utdannelser som blir godkjent i Norge.

Før jeg flyttet til Australia rådførte jeg meg med Helsedirektoratet om jeg kom til å få utdannelsen min godkjent. Svaret var at de ikke kunne si noe om dette på forhånd siden fagplanene kunne endre seg. At jeg rett og slett bare måtte ta utdannelsen og håpe på det beste etterpå. Jeg hadde uansett ikke helt klare tanker om å returnere til Norge etter studietiden var ferdig.

Men da jeg hadde bodd nesten fem år i Australia begynte jeg å savne Norge og Europa. Så jeg søkte om autorisasjon før jeg flyttet hjem til Norge siden det kunne ta 6-7 måneder å få svar.

Etter 7 måneders venting fikk jeg avslag.

Dette til tross for at utdannelsen min fører til akkurat denne lovbeskyttede tittelen i Australia og studiet mitt kvalifiserer til direkte opptak i doktorgradsstudier.

Jeg bestemte meg for å klage på avgjørelsen. Aner ikke hvor mange timer jeg brukte på å gå gjennom hver eneste fagplan. Hvert eneste kunnskaps- og ferdighetsmål. Det var jeg som hadde tatt denne utdannelsen og jeg visste godt at jeg hadde vært gjennom det samme som de norske studentene. Vi hadde også flere felles lærebøker. Og når i tillegg universitetet i Oslo tilbyr utveksling til studiet mitt så forventer jeg at de vet litt om hva studiet mitt inneholder. Det var minst tre studenter fra den norske klassen som utvekslet til klassen min og gikk et helt semester med oss.

Jeg tok kontakt med alle relevante ansatte på universitetet i Bergen og i Oslo. Jeg lurte på om en av dem hadde tid til å se over fagene mine og gi en vurdering av om utdannelsen min var den samme som den norske. Jeg ønsket bare råd som jeg kunne bruke til å forsterke klagen jeg skulle sende inn til Helsedirektoratet.

Ingen kunne hjelpe.

Bergen svarte at de ikke hadde kapasitet til å gå gjennom utdannelsen min. Oslo svarte at autorisasjonssaker måtte gå via Helsedirektoratet.

Et annet svar fra Oslo var å søke meg inn til den femårige mastergraden i klinisk ernæring så kunne de vurdere om jeg fikk fritak i noen av fagene. Ingen gadd å hjelpe meg med mindre jeg faktisk var student ved universitetet. Jeg visste ikke hva annet jeg kunne gjøre så jeg søkte meg inn på studiet og ble tilbudt plass.

Problemet var at jeg hadde fulltidsjobb og bodde for meg selv og hadde derfor ikke råd til å skulle bli fulltidsstudent på nytt. Jeg hadde tenkt at hvis jeg sa ja til plassen kunne jeg benytte meg av sjansen til å få noen til å se på fagene mine og gi meg fritak (mest sannsynlig for alle fagene). Men det var obligatorisk oppmøte på introduksjonsuka og jeg fikk streng beskjed om at jeg ikke kom til å få noe hjelp hvis jeg ikke skulle være student. Jeg måtte bare droppe det.

Har masse kunnskap, men ingen godkjent grad i Norge

Den største forskjellen på studiet mitt er at vi hadde mye mer praksis. Noe av det mest utfordrende jeg måtte gjennom var en ti ukers praksis på et sykehus. Jeg hadde ansvaret for egne avdelinger og måtte kommunisere blant annet med leger, sykepleiere, logopeder, fysioterapeuter, sosialarbeidere, pasienter og familiene deres. Jeg hadde ansvaret for ernæringssonde av slagpasienter med alvorlige lammelser, pasienter med spiseforstyrrelser, dialysepasienter, palliativ kreftbehandling, pasienter som ventet på levertransplantasjon, pasienter med diabetes eller med komplikasjoner etter mage- og tarmoperasjoner.

Jeg holdt foredrag for en stor gruppe mennesker som nylig hadde hatt hjerteinfarkt. En av veilederne mine jobbet med pediatrisk ernæring så selv om dette var langt utenfor pensum fikk jeg jobbe med gravide, spedbarn og barn. Vi fikk gjøre så utrolig mye mer enn de norske studentene.

Og det sier jo seg selv at en må sitte inne med mye teori for å kunne greie å utføre slikt arbeid i praksis. Men i stedet for å se på dette som noe positivt blir jeg straffet for det.

På grunn av de gode karakterene mine fikk jeg også muligheten til å utføre et forskningsprosjekt som førte til en publikasjon i et vitenskapelig tidsskrift. De fleste masteroppgavene til de norske studentene fører ikke til en publikasjon. Det var så utrolig givende å få være med på noe slikt og det ga meg de ferdighetene som trengs for å utføre forskning. Men jeg føler jeg jobbet livet av meg for ingenting. 17 måneder senere fikk jeg nemlig avslag på klagen min.

Hadde det bare vært en eksamen eller to jeg kunne tatt for å vise hva jeg kan i stedet for å be meg om å ta hele utdannelsen på nytt.

Jeg har ingen å støtte meg til. Ingen fra de norske universitetene bryr seg. Her sitter jeg bare med et gigantisk studielån og føler meg som en taper, hver dag. At jeg må begynne på nytt. Det er så utrolig urettferdig at personlige trenere og andre uten de rette kvalifikasjonene får lov til å komme med kostholdsråd og råd om kosttilskudd når det er flere (meg selv inkludert) som har tilsvarende mastergrad i ernæring fra et universitet.

Jeg sitter inne med mye kunnskap og et sterkt ønske om å hjelpe andre mennesker. Dette er noe jeg har hatt lyst til å dele med verden lenge, for jeg vet at det finnes andre der ute som har vært gjennom det samme.

Denne teksten er publisert på bakgrunn av et innlegg på artikkelforfatternes private blogg. Teksten er publisert med forfatterens samtykke.