Flere måter å se på helse: hva er egentlig ideelt?

Den moralske normen definerer helse ut fra riktig atferd, kjønn, utseende, vekt og størrelse, mens den vitenskapelige normen definerer helse ut fra medisinsk forskning. Disse perspektivene på helse betegnes som ”pathogenic”(medisinsk) perspektiv, og her anses målet om å fremme helse som det samme som å forebygge sykdom og overvekt ifølge Mikael Quennerstedt. I dette perspektivet på helse er det en selv som er ansvarlig for sin egen helse. "Healthism" uttrykker seg her gjennom antakelsen om at fysisk aktivitet automatisk leder til god helse. Individet får skylde på seg selv dersom hun eller han ikke spiser riktig eller mosjonerer mer, og dermed for eksempel er overvektig ifølge Claes Annerstedt i The School, Physical Education and the Promotion of Health (2004).

"Healthism" sikter til hvordan den moderne kapitalistiske kulturen er gjennomsyret av helsebegreper og helsefremmende tiltak basert på antagelser om normalitet, velvære og moral. Disse er ikke nødvendigvis verken sunne eller helsefremmende, ifølge Robert Crawford i artikkelen Healthism and the Medicalization of Everyday Life publisert i International Journal of Health Services i 1980.

Helsebegrepet om kroppslig perfeksjon har blitt en stort multi-million-industri.
I dette perspektivet defineres gjerne helse som kroppsvekt og figur.

Crawford understreker at ”healthism” legger helseproblemer og sykdom, samt løsninger på disse, til et individnivå. I et slikt system blir mangel på helse assosiert med individets mangel på moral.

Hvordan den mannlige og kvinnelige kroppen fremstilles i helse- og fitnessmagasiner er noe Shari L. Dworkin og Faye Linda Wachs undersøkte og skriver om i boken Body Panic - Gender, Health and the Selling of Fitness. De hevder at det ensidige fokuset på personlig ansvar i slike magasiner reproduserer diskurser om ”healthism”. Dette fokuset promoterer nyliberale ideologier som skjuler at politiske og strukturelle ordninger er med på å opprettholde ulikheter innenfor helse.

Gjennom prosessen med å reklamere for og selge den ”riktige” slanke, veltrente kropp, legitimeres kroppene til de privilegerte, og disse menneskene idealiseres og anses som moralske. Samtidig vil den ”riktige” kroppen aldri være tilgjengelig for mange.

Kroppslig perfeksjon og fitness blir et endeløst prosjekt for individet som da glemmer å se etter bredere løsninger der helse er mulig for alle.

Begrepet ”bekjennelse” kan bidra til å forklare sammenhengen mellom kropp, overvåking og sosiale praksiser. Media har blitt et populært forum som strukturerer hverdagslige bekjennelser i offentligheten Ifølge Wachs og Dworkin (1997). Bekjennelsene følges med en oppskrift på hvordan man kan forløses fra sine synder ved å f.eks. kutte ned på kalorier, dra i treningssenteret.

Helse- og fitnessmagasiner, i tillegg til sosiale medier og blogger, har vist seg å være en kanal der bekjennende kropper søker instruksjon og veiledning om hvordan de kan bli syndfrie.

En bakside med et slikt system er at ikke alle kropper har samme mulighet til å forløses fra sine synder.

Med dette følger en uheldig stigmatisering av dem som ikke har økonomi til stadig å kjøpe ny teknologi og tjenester utviklet for å forbedre kroppen, der disse menneskene blant annet anses som umoralske.

Et stadig streb etter forbedring
Den franske filosofen Foucault legger også vekt på bekjennelsen i sitt arbeid. Ifølge Foucault utfolder makten i moderne samfunn seg gjennom helt diskré kontrollmekanismer og undertrykkelsesstrategier. Blant disse finner vi ekspertkunnskap og sannhetskrav som er nyttige i utformingen av normative måter å tenke, handle og være på, skriver Kjetil Steinholt og Silje Alise Ness om i boken Motstrøms.

Individet i dagens samfunn arbeider hele tiden med å forbedre seg selv. Mennesket etterstreber konstant en sterkere, vakrere og sunnere kropp. Blikket rettes mot hvert enkelt individ, med fokus på bestemte trekk hos den enkelte.

Disse trekkene måles og sammenlignes. Samtidig underlegges alle mennesker de samme målene, noe som gjør det mulig å hierarkisere mennesker og utelukke dem som ikke strekker til.

Flere måter å se på helse: er idealkroppen egentlig mulig?
Foucault legger særlig vekt på hvordan mennesker i vår kultur disiplinerer seg selv i treningssenteret, ubevisst fanget av farene som truer i en utrent kropp. Gjennom ærlige bekjennelser over sine ”utrente og syndige” kropper og ekspertvurderinger kan hvert enkelt individ finne sin egen oppskrift for å bli kvitt helseproblemene ifølge Steinsholt og Ness. Har man først gjort en slik bekjennelse, vil det være lettere å gjøre flere i fremtiden. Mange vil fortsette med å holde øye med seg selv og kroppen sin, noe som medfører kontinuerlig kontroll, granskning og overvåking av egen kropp ifølge K. Hoeyen, 2015. Det som kjennetegner denne bekjennende praksis, er at den aldri stopper. Det vil alltid være mulig å forbedre seg samtidig som det aldri vil være mulig å realisere alle mulighetene som en har ifølge Steinsholto og Ness.

Mange streber etter å oppnå en idealkropp som i realiteten ikke er mulig.

Det er imidlertid flere måter å se på helse. Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer helse som ”en tilstand av fullkomment legemlig, sjelelig og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lyter”.

I et ”salutogenic” (holistisk) perspektiv er ikke helse noe man har eller ikke har – alle har helse. Her ligger fokuset på dannelsen, opprettholdelsen og utviklingen av helse, og i tillegg ser man på innbilning, kjærlighet, lek, mening, vilje og sosiale strukturer som skaper dem. Helse regnes ikke som et individuelt konsept, men et sosiokulturelt, hvor helse blir dannet mellom individet og omgivelsene.

Helse har noe å gjøre med hele mennesker og omgivelsene rundt. Dette perspektivet vektlegger at aktivitet må gi indre mening for individet og ikke bare brukes som et middel for å unngå sykdom, fedme eller uønsket kroppsvekt/fasong, ifølge Mikael Quennerstedt.