Verdensdagen for psykisk helse

Joker

I skrivende stund lander jeg emosjonelt fra gårsdagens film jeg så på kino, nemlig Joker. Og jeg må  si det er nesten litt for tilfeldig at denne filmen kommer ut på nesten samme uke som det markeres verdensdagen for psykisk helse. Filmen skildrer hvordan kan være å ha dårlig mental helse. Skildringen av Jokers mentale tilstand er så bra at det kjennes skremmende kjent ut for meg. Jeg har vært ganske åpen om min egen mentale helse via her i FlytFrem, les mer om dette her. Men grunnen til at jeg tar opp filmen Joker i denne konkrete teksten, er at han sier noe i filmen som traff meg dypt og som jeg mener bør løftes frem:

"Det verste ved å ha en psykisk sykdom er at folk forventer at du oppfører deg som om du ikke har det." - Joker 

For er det noe jeg og Joker har til felles så er det akkurat dette. Det er ikke lenge siden at jeg fortalte en nær og kjær person av meg at jeg for tiden sliter med min mentale helse. Svaret jeg fikk tilbake var: «Men det ser jo ikke sånn ut da, man kan liksom ikke se det på deg». Og la meg si det sånn det er ikke første gangen jeg hører dette og ei kommer det til å bli siste.

Jeg har spurt meg selv og de som sier dette til meg mange ganger; hvordan forventer du at jeg skal se ut da? Må jeg være helt på bristepunktet for at du skal se at jeg ikke har det bra? Med Joker ble jo dette tilfelle. Det er rett og slett skadelig og rivende for meg og mange av de som sliter med sin mentale helsen å bli møtt på denne måten. Ikke bare en gang, men gjentatte ganger.

Tilstedeværelse og anerkjennelse trengs

«Gi tid» er årets kampanje i Norge. Kampanjen tar opp viktigheten ved å være tilstede og hvordan dette gir nærvær. Det å ha egen tilstedeværelse rundt ens egen mentale helsen er en sak, men så er det måten man blir møtt på av andre også. Og nok en likhet mellom meg og Joker er at det har vært og fortsatt er fraværende og unnvikende måter jeg blir møtt på.

Når noen sier «At det ikke synes» når jeg deler om noe som er vondt for meg, det, får meg til å kjenne meg enda mer ensom og unormal i en allerede hard situasjon. En annen variant er ghosting, hvor det jeg nettopp har delt og sagt blir usynlig. Og tomrommet blir stående igjen når personen jeg deler med enten via teksting velger å ikke svare og blir borte eller at de helt skifter tema under samtalen. «Uff da» er også en variant som kommer ofte opp. Det er alt en person svarer på når jeg åpner opp om noe som er ganske sårbart og som allerede kjennes ganske ensomt, trist, leit, og tungt å bære på. Jeg får en «uff da».

Det er ikke greit å bli møtte på denne måten, det gjør vondt verre. Derfor vil jeg komme med tre konkrete tips for deg som møter/er i kontakt med noen som sier at de har det vondt eller at deres mentale helse svikter. Og jeg gir deg som sliter eller som sitter i det også  tre tips. For det handler om oss, ikke bare deg alene.

For deg som møter det utenfra

• «Gi det tid»: om noen nettopp har åpnet seg for deg og forteller deg at de sliter med sin mentale helse. Så ikke stress eller hast deg med å tenke ut alle smarte måter du bør/må svare på, heller: lytt, lytt og lytt enda mer. Gi det tid, gi denne samtalen tid, gi den personen tid til å uttrykke seg. Det finnes ingen fasit eller ett rett svar, men å gi tid er i hvert fall en beroligende middel for både deg selv og den som deler.
  
• Anerkjennelse: Si at du faktisk registrerer at vedkommende forteller deg at han/hun sliter. En enkelt: «Jeg hører at du sier du ikke har det så bra om dagen, og det vil jeg anerkjenne. Jeg syns det er leit/vondt/trist å høre at du har det sånn». Å høre dette når du sitter langt nede i og har det vondt  er som om noen legger en varm klem rundt deg. Dette betyr at du ser meg og at du anerkjenner min eksistens. Akkurat dette kan man lengte etter når man er i ens egen vonde boble. At noen sier «hey jeg ser deg».

• Ta ansvar: Så er det nå slik at noen valgte å dele med deg. Av ulike grunner muligens, men av egen erfaring har jeg delt mitt fordi jeg har tillit til deg. Og dermed har du som mottar også et ansvar ovenfor hvordan du vil møte det. Er det for heavy så si ifra; «nå vet jeg ikke helt hvordan jeg skal møte dette, eller hva jeg skal svare deg på det du sier, fordi jeg har aldri opplevd det før eller har hatt erfaring med dette, men jeg vil gjerne lytte til deg og være her for deg». Det er et ærlig svar som vi som deler må tåle å ta imot. For meg gir det meg en mulighet til å ha en dialog. Og stort sett er det jo det jeg trenger mest, en samtalepartner/et medmenneske som møter meg på den måten de kan møte meg på.

BONUS: Og kjenner du deg helt maktesløs, så heller vær en som tilbyr konkret hjelp; «det er ikke mye jeg kan si for å gjøre det bra, men jeg vet du liker min lasagne så hvilken dag denne uken kan jeg komme innom med ett brett?». Tro du meg sånn konkret støtte og omsorg er også balsam for en person som føler seg ganske langt nede. Vær et medmenneske på den måten du kan, og vær ærlig om det.

For deg som møter det innenfra

• Gi det tid: å takle en hverdag med dårlig mental helse krever at du forstår at du er i en prosess. Det krever mye jobb, og det tar energi. Å få det bedre inni seg  skjer ikke over natta, og i blant blir man heller aldri helt frisk eller «normal» heller – det er ok det også. Men da må man finne en måte å leve med det på. Men slikt tar tid-  forstå dette. Vær tålmodig, du fortjener det og ditt nærvær i din egen situasjon er den aller viktigste. Det er tross alt du som går igjennom det. Forsøk å vær snill, raus og tålmodig med deg selv. Hvordan du møter deg selv, kan også være til lærdom for andre rundt deg.

• Andres mangler er ikke ditt ansvar: Hvordan folk møter deg i din situasjon, handler aldri om deg. Forstå dette, det er deres egen reaksjonsevne, empatievne, og bevissthet. Fordi du ikke fikk den forventede reaksjonen da du delte, vil ikke si at den personen er dårlig eller ond. De bare handler etter hvor de selv er. Dette handler ikke om deg. Forstå dette tidlig og skån deg selv for en del ekstra smerte og frustrasjon. Det er slik jeg har lært meg å møte de som ikke tør å møte meg eller unngår meg. Dette er en noe man selv må jobbe mye med, fordi verden tross alt ikke skylder deg eller meg noe som helst. Det er derfor punkt ett her også er særdeles viktig.

• Søk alltid en profesjonell aktør du kan dele med. Det er viktig at noen utenfra møter deg og at du får den støtten du trenger, du skal ikke føle deg alene med det du strir med. Det finnes alltid hjelp og støtte å få. Terapi er avgjørende for meg selv, men jeg vil også anbefale denne siden for alle hjelpetelefoner og nettsteder som finnes for deg som sliter

Hvis du vil lese mer om Verdensdagen og kampanjen «Gi tid», les mer her.