Suksess og nederlag, henger de sammen?

Jeg pratet om hvordan grensene mellom success/failure hadde blandet seg for meg de siste månedene.

Jeg fortalte at jeg har blitt bevisst på hvordan folk som så ut som om de hadde all verdens suksess faktisk levde helt alminnelige liv, eller til og med ganske vanskelige liv. De hadde regninger som presset, sykdom, vennskap som var vanskelige, uheldige kjærlighetsliv, toaletter som måtte vaskes, og et ytre som ikke matchet det indre.

Jeg hadde også opplevd hvordan jeg selv fikk meldinger og kommentarer av folk som så opp til meg, spurte om råd, gratulerte meg for alt jeg hadde oppnådd – ofte i øyeblikk hvor jeg sto midt i dårlige nyheter, dårlig helse, avslag fra både den ene og den andre, eller et annet av livets mange vanskelige øyeblikk. Etter den siste kjipe hendelsen min så fortsatte jeg dagen med å ta et fryktelig glamorøst bilde på Louvre i Paris. Og slik går no dagene i 2018, hvor man kan være suksessfull i det offentlige, men ikke egentlig – eller vis versa.

Success/failure, to sider av samme sak?
Så satt jeg der da, på et jobbintervju som kjentes ut som siste sjanse. Jeg hadde vært redd for at grunnen til at jeg ikke hadde fått noen tilbud så langt var at det siste blogginnlegget mitt i korte trekk var et eff you til arbeidsgivere som ikke hadde sympati for psykiske sykdommer. Likevel bestemte jeg meg for å legge ut om hvordan sykdommen min hadde slått meg i bakken, og i etterkant vist meg at man kan overleve nesten hva som helst.

Og ende opp med å skjønne at success/failure er to sider av samme sak som lever om og rundt og i motsetning til hverandre, og at man må lære å riste begge to av seg og se verdien i seg selv på tross av alt (ikke minst på tross av suksess).

Lett å si at suksess og nederlag ikke finnes, men hvordan praktisere det?
Men, og det er et stort men, hvorfor hadde jeg ikke sagt dette til meg selv de siste seks ukene? Fordi det er lett å si at suksess og nederlag ikke finnes, og i hvert fall aldri er mer enn midlertidig. Det er noe helt annet å huske på det når man sitter der med dagens tredje avslag og fortsatt ikke har pusset tennene klokken halv fem på ettermiddagen. I en slik situasjon, når den ene etter den andre bankkontoen nærmer seg null (eller rettere sagt minus tusenvis), regningene hoper seg opp, julens dyre gleder nærmer seg, og det nesten ikke finnes grenser på arbeidsgivere som ikke vil ha deg, så er det fryktelig vanskelig å huske på at success/failure er en illusjon ass.

Det ordner seg
Men så kom da dagen, som den kommer for folk flest, hvor CV og jobb på en måte bare klasjet, og plutselig sitter man der på velkomstdrinker og får høre at det var følelsene dine, feminismen din, kreativiteten din, innovasjonen din (obviously on top of your excellent skills) som gjorde at den nye sjefen din dro rett til sjefen sin og sa at ‘henne bare må jeg ha med på laget!’ Også har du plutselig fått en jobb som nesten er skreddersydd for deg, med frie arbeidstider, mulighet til å jobbe hjemmefra så mye eller lite man vil, og verdier som respekterer deg som både person og arbeidstaker. Best av alt er at den har nok fleksibilitet til å gå finfint i hånd med Zille, som nå kan fortsette uten at jeg trenger å bekymre meg for de mest nødvendige regningene.

Anyways, poenget mitt er at vi bare må stå i det med å være åpne om psykisk helse. Det er en tidvis kjip jobb, og det er fortsatt mange som vil avvise oss for det, men som jeg skrev i blogginnlegget mitt så er ikke det folk jeg vil ha noe å gjøre med uansett.

Det viser seg av det finnes både arbeidsgivere, og hele organisasjoner, som skjønner greia. De vet at du kan gjøre en god jobb på tross av sykdom. Så vi må bare puste dypt og vite at vi alle finner hverandre til slutt.