“Hvor er du egentlig ifra?”

Howdy, partner

Det at et sted skal definere hvem man er, er ikke noe nytt fenomen. Dette har selvfølgelig noe å si for kulturen(e) man er vant til og hvilket språk man behersker. I verden rundt oss finnes det kulturer hvor man er brennende opptatt av å vite hvor man er ifra. Svaret kan gi oss innsikt i hva de spiser, hvordan de har vokst opp, hvilken utdanning de mest sannsynligvis har og slikt. Til og med hvilke holdninger de har. Da jeg først flyttet hit i 2006, var spørsmålet alltid “Stemte du på Bush?” Jeg ble like satt ut hver gang. Det spør man ikke om i USA. Folk spurte meg om alle mulige ting: om jeg hadde brukt pistol, og om det var sant at alle amerikanske barn er overvektige. Stort sett så klarer jeg å forklare hvordan kulturforskjellene er mange selv innad i USA, og at de aller fleste amerikanere har bare gode intensjoner.

Halvt norsk, halvt amerikansk

Forskjeller er noe som fascinerer oss og denne fascinasjonen gir oss en fantastisk mulighet til å lære om andre og ukjente kulturer. Vi vil ofte vite hvorfor folk gjør det de gjør. Ta historien til eksempel: Hvorfor kom det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderpartiet til makten? Hvorfor er Iran et så ustabilt land? Vår nysgjerrighet gir reising en dypere mening generelt, om vi er ute etter noe mer enn bare soling og billig øl.

Her i Norge trekker jeg ikke til meg så mye oppmerksomhet egentlig. Jeg har hvit hud og eier en bunad som jeg har arvet fra min norske bestemor. I barndommen spiste vi komle og drakk Solo. Syttende mai er en av de beste dagene i året spør du meg, men det er Thanksgiving også.

I motsetning til trygge Norge så er USA et tivoli av inntrykk. USA er et land og en kultur som har mettet norske underholdningskanaler og mediainnslag i lang tid. Nordmenn er fascinert av USA. De får aldri nok. De elsker å snakke om politikken, og kystene har vært et feriested for mange nordmenn. Jeg skjønner det jo. Jeg selv blir fascinert av det som skjer i hjemlandet, samtidig så er jeg kanskje en smule mer bekymret enn andre. For meg så stopper ikke konsekvensene av den konservative regjeringen på verdensøkonomien og fred, men også helt ned til hvordan disse valgene går utover familien min, naboene våre, og gamle klassekamerater. Den frykten har jeg ikke på samme nivå her i Norge. Jeg bekymrer meg jo og blir frustrert, men ikke i nærheten på samme nivå.

Flink til å snakke norsk

“Du er flink til å snakke norsk, da!” har jeg hørt ørten tusen ganger, selv etter at de får vite at jeg har bodd i Norge i flere år. Jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal svare. Skulle ikke det bare mangle? Intensjonen deres er god. De skal gi et kompliment, de er jo imponerte. Men det de egentlig gjør, er å gi en påminnelse på hvor annerledes jeg er enn alle andre. Jeg er jo aldeles ikke alene, og vet altfor godt at det finnes nordmenn som er født og oppvokst i Norge som får de samme spørsmålene. Kanskje har de en annen hudfarge, kanskje moren deres er fra et annet land. Mikroaggresjoner, heter det visstnok. Dette er, ifølge boka “Hvit PR” av Umar Ashraf (2016), fordommer som er gjemt bort blant de implisitte holdningene våre. Uansett hva de nå heter, føler jeg meg fortsatt like satt ut hver gang jeg blir møtt med direkte spørsmål av fremmede.

For hver frustrerende situasjon, finnes det minst ti berikende og unike opplevelser som jeg får av å ha den bakgrunnen jeg har. Jeg har opplevd “tailgating”: vorspiel og fest før en amerikansk fotballkamp med 70,000 tilskuere. Jeg har gått tur i fjellene hos familien i Texas, og vært på ‘Sydentur’ med familien i Karibien. Takket være slektninger i Lysefjorden, har jeg besteget Preikestolen flere ganger. Jeg flykter til fjells ved jevn mellomrom og er veldig glad i fellesferien og søndagsstengte butikker. Jeg er til og med blitt medlem av en fagforening.

Halvt for Norge

Hver gang jeg reiser til USA må jeg forsvare hvorfor monopol på enkelte tjenester kan være “et godt tiltak.” Jeg forsvarer kongehuset og forklarer hvordan jeg betaler egentlig mindre skatt enn onkelen min. Jeg svarer på spørsmålet om hvilket språk samboeren og jeg snakker oss imellom. Jeg forteller om vinterdager i skisporet og hvorfor pinnekjøtt er den beste julematen. Ja, man blir sliten av å alltid måtte være bevisst klar over identiteten sin, samtidig så gir det energi og motivasjon å vite at det kan umulig være at andre ikke har fått et utvidet perspektiv ved å bli kjent med meg.

De aller fleste dager føler jeg meg mer norsk enn amerikansk, og jeg vet mine nærmeste ville si seg enige. Hva med de andre amerikanere jeg kjenner i Oslo: hvordan er det for de hver gang de er på besøk i USA? Savner dem de tørre matpakkene sine eller mørketiden? Det tviler jeg på. Men om de også sliter med noe av det samme jeg kjenner på, det er helt sikkert.

Så når folk spør “hvor er du egentlig ifra?”, burde jeg kanskje bare la de gjette selv.