Hyllest til prinsessene iblant oss

Knapt noen minutter etter at jeg endret kjønn i Folkeregisteret fikk jeg en melding fra ei kvinnelig medstudent som lurte på om jeg hadde tenkt å ha på meg kjole på forelesningen dagen etterpå. Ironisk nok har jeg aldri sett henne i noe annet enn joggebukse, men hun var likevel den første til å ta kvelertak på meg med kvinnelige stereotypier.

For selv om vi alle er ganske ulike som individer, deler vi likevel en viss felles forståelse av hva det vil si å være jente. Vi klarer liksom ikke å sprenge rommet og si at jenter kan være hva som helst. Nei, jenter har regler å forholde seg til. Verst går det kanskje utover det vi gjerne på barneskolen kalte for “bimboene”, “basic bitch”-jentene. For selv om kvinner i 2020 har mer makt enn noen gang og Beyoncé for lengst har overbevist oss om at kvinner eier verden, så er det fortsatt mindreverdig å være jentete.

Det gjelder forsåvidt ikke bare for jenter, men også for gutter som gjerne tenderer mot det mer kvinnelige og feminine. En kompis kommenterte også det da jeg fortalte ham at jeg skulle skifte kjønn. Han var ikke negativ, men mest forundret over at jeg frivillig ville “degradere” meg selv til kvinne. Som om det å være kvinne er noe nedverdigende.

Små utgaver av Margaret Thatcher

For det er en grunn til at de fleste av våre kvinnelige toppolitikere klipper håret kort og kler seg som små utgaver av Margaret Thatcher. Flere kvinnelige politikere har snakket om nettopp denne kjønnskonflikten, der det typiske feminine blir oppfattet som distraherende og nesten litt teit. Som om det er umulig å være kvinnelig, feminin, intelligent og ha politisk makt samtidig.

Det er en grunn til at mediene skriver om tenåringsjenter som bruker 10 000 kr på skolevesker, mens ingen bryr seg om gutter som bruker det dobbelte på datamaskiner. Jenters interesser har nesten alltid blitt sett på som noe dummere og mindre nyttig enn guttenes. Derfor også unødvendig å bruke masse penger på.

Når en barnehage avlyser karnevalet fordi barna valgte for stereotypiske kostymer, så er det få som er irritert over at guttene vil være superhelter. Nei, da er det plutselig galt å være prinsesse. Vi trekker ungene til kinoen for å se på Frost, samtidig som vi gjør det til et problem at de fleste av jentene også vil kle seg som Elsa eller Anna. Alt blir liksom helt feil.

For ikke å snakke om kropp. Om du som slank jente legger ut et lettkledd bilde av deg selv på Instagram, så skal du rives ned. Da gir du andre jenter dårlig selvbilde. Men om du har litt å ta i, så er også det problematisk! Da forsøker du å normalisere overvekt. Har du for små bryster er det et problem, men om du for eksempel ønsker brystimplantater, så er også det feil. Er buksebaken din for stram så viser du for mye og er den for løs så ser det ut som du går med bleie. Det er ingenting som er riktig.

“Fuck you” til forventninger og stereotypier

Personlig har jeg utviklet en slags solid angst mot makeup-forretninger, fordi jeg er utrolig redd for å bli dømt av de som jobber der. De mener helt sikkert at jeg burde gjort noe annerledes med ansiktet mitt. Etter tjue år i skapet og tjue år med å hate alt ved meg selv, begynner jeg faktisk å like mitt eget ansikt. Dessverre, har jeg en nesten to meter lang mannekropp. Det er den store sorgen i livet mitt. Men om jeg bare lever en gang skal jeg søren meg bruke den kroppen akkurat slik jeg vil. Jeg skal gå kledd som jeg vil, uansett om andre mener det er tacky, posete, slutty, corny eller hva enn de måtte mene. Om jeg en dag finner ut at jeg trenger litt større bryster for å bli mer tilpass med min egen kropp, så kommer jeg til å operere dem større. Om jeg vil farge håret mitt platinablondt, bade i selvbruning og bruke halve månedslønnen på falske øyevipper, så skal jeg gjøre det.

Det var en stor personlig seier da jeg for vel to år siden la ut mitt første “lettkledde” bilde av meg selv på Instagram. En bh-selfie. Det var mitt “fuck you” til forventninger og stereotypier jeg uansett aldri vil klare å leve opp til.

Og jeg gikk faktisk med kjole på forelesning. En kjole med langt rosa tyllskjørt til hele campus sin store forbauselse. Etter 20 år i skapet kjøpte jeg til og med den prinsessekjolen jeg alltid drømte om som barn. Et gult Belle-kostyme i trippel XL. Ingen skal fortelle meg eller noen andre hva man skal forvente, eller hva det vil si å være kvinne.

Vi er for unike til det.