Kjønnsidentitet: Møtet med helsevesenet

Igjennom arbeidet vi i Transtastisk gjør har vi en opplevelse av at det ikke er nok tilgjengelig informasjon om behandlings- og helsetilbudet for transpersoner. Dette fører også til at vi har opplevd at enkelte sitter med et forenklet bilde av prosessen. Per dags dato er det dessverre ikke bare å dra til fastlegen for å få hormonbehandling eller kirurgi. NBTS (Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme) på Rikshospitalet har monopol på utredning og behandling. Det vil si at de ikke bare er det eneste offentlige tilbudet, men også de eneste som kan utrede transpersoner. Derfor ønsker vi å dedikere neste del av vår miniserie til å forklare hvordan prosessen foregår - fra start til slutt.

Første del av prosessen: utelukke eventuelle andre psykiske lidelser

Prosessen for de av oss som bryter med kjønnsnormene er veldig forskjellige, de varier ikke bare i veien til en diagnose men også i hvilken behandling man ønsker (som f.eks hormonbehandling eller eventuelle kirurgiske inngrep). For mange, begynner prosessen med et møte med fastlegen, (her er det også mulig å gå gjennom private aktører) som da vil henvise en videre til BUP om man er under 18 år, eller DPS om man er over 18 år. Her vil man gjennomgå en generell utreding som går mer ut på å utelukke eventuelle andre psykiske lidelser. Når dette er gjort, blir man enige med sin behandler om at neste steg er Rikshospitalet (NBTS), da skrives og sendes en henvisning. Etter henvisning til NBTS går det oftest noen måneder før første time. Som regel vil første møte være sammen med henviser og avdelingsleder. Personer under 18 år vil også ha med foresatte.

Utredning started allerede ved første time

Utredningen på Rikshospitalet begynnere allerede ved første time, utredningen vil for de aller fleste foregår i minst ett år, for flesteparten lengre. Dette året kalles” The Real Life Test”, det innebærer at man skal leve som det kjønnet man identifiseres seg som i alle aspekter av livet sitt, ikke bare det sosiale, men også det juridiske som å endre navn og kjønn. Gjennom timene, som er spredt utover med flere måneder mellomrom, vil man møte forskjellige behandlere med ulik bakgrunn som skal finne ut om du oppfyller kravene til diagnose. Ja, diagnose. Den ligger fremdeles under psykiske lidelser med navnet F 64.0 Transseksualisme. (Diagnosen er heldigvis i endring og vil i løpet av kort tid bli flyttet til fysisk helse, under seksuell helse og endre navn). En del av utredningen er også å svare på en rekke omfattende skjemaer. De inneholder for eksempel spørsmål om familiens helse og foreldres utdanning, men også spørsmål om ens psykiske helse og kroppsbilde. I møtet med andre opplever vi at mange av de av oss som bryter med kjønnsnormene kan føle seg krenket. Mange opplever også en del av spørsmålene er utdaterte.

Hormonbehandling

Om man får oppfylt kravene til diagnosen, vil man bli henvist til en endokrinolog, altså en hormonlege. Der får de av oss som trenger hormonbehandling utskrevet enten testosteron eller østrogen. I følge Rikshospitalets regler, er det ønskelig at vi går på hormoner et visst antall måneder før vi blir satt på venteliste til kirurgi om det er neste steg. Det finnes flere typer operasjoner og dette avhenger kun av hva man selv ønsker. Som vi nevnte i den forrige teksten, så er dette en individuell prosess som vil variere fra person til person, det er derfor viktig å være klar over at ikke veien til eller behandlingen er lik for noen.

Det offentlige tilbudet ikke strekker til

Vi har begge valgt å gå gjennom det offentlige systemet for utredning og deler av behandling. Vi har ulike erfaringer, men samme oppfatning som mange andre også sitter igjen med; at det offentlige tilbudet ikke strekker til. Det er for lite ressurser, for mange blir avvist og man blir møtt av behandlere med for lite kompetanse, dette kan leses mer om i Ask Aleksi Berglund sin tekst her!

Begge av oss valgte å begynne på hormonbehandling gjennom det offentlige systemet, men pga. av for lange ventelister og for mange utsettelser, valgte begge å operere bort brystene hos en privat aktør. Vi har begge en utelukkende positiv erfaring med dette da vi møtt av mennesker med kompetanse og følte oss respektert. Det er så viktig at vårt offentlige tilbud blir bedre, vi er en del av en sårbar pasientgruppe der dette for mange er snakk om liv og død.

Vi håper dette oppklarte noe rundt prosessen noen av oss som bryter med kjønnsnormen gjennomgår.