Klimabrølet: en felles vilje
Tekst
Fredag 30. august troppet jeg opp ved Stortinget sammen med mellom 40 og 50 000 andre engasjerte mennesker, i alle aldre på tvers av politisk tilhørighet, for å brøle for klimaet. Det var en helt spesiell opplevelse, og tross sakens alvor, var stemningen god og smilene mange.
Initiativtakeren er privatpersonen Even Nord Rydningen, og ønsket med markeringen formuleres på denne måten: «..å kreve reell klimahandling og konkrete tiltak som vil gjøre verden til et bedre sted å bo. For oss, og for de som kommer etter oss». Målet var å vise at vi står sammen om å bekjempe klimakrisen og at vi ønsker endringer - selv om det kanskje må skje gjennom delvis upopulære politiske avgjørelser. Vi må ta agendaen til de klimastreikende ungdommene på alvor. Vi må støtte hverandre, unge som gamle, røde som blå.
Ansvarsfraskrivelse - klimakrisens verste fiende
Det er ingen hemmelighet at noen politiske partier setter klima- og miljøsaken høyre enn andre, noe som tross alt representerer et godt og velfungerende demokrati. Mens flere partier var representert på fredagens markering, og brølte så høyt de kunne for å støtte klimasaken, var andre mer skeptiske til aksjonen.
I kjølvannet av markeringen har de oppmøtte blitt kritisert for å ikke ha forslag til konkrete tiltak, skriver NRK. Carl I. Hagen mener det er viktigere å rette engasjementet mot større nasjoner som Kina, fordi «hva vi gjør i Norge betyr ingen ting» ifølge NRK.
For å nå målene i Parisavtalen om å begrense global oppvarming til 1,5 grader innen 2030, må noe gjøres. Om vi fortsetter som før, vil ikke målene nås. Så enkelt, og så vanskelig på samme tid. Selv om vi ikke nødvendigvis er enig om midlene for hvordan vi skal klare dette, er det konkrete målet noe som burde forene oss heller enn å splitte oss. I stedet for å hele tiden kaste ballen og ansvaret videre, er det viktig at vi tar ansvar og gjør det vi kan. Å si at andres måte å håndtere den komplekse klimakrisen ikke har noen som helst betydning, er ikke bra og det er virkelig ikke produktivt. For selv om ingen kan redde verden alene, kan alle gjøre litt. Det beste vi kan gjøre er å oppmuntre hverandre til endring.
Ringer i vannet
Selv om det alltid finnes mer man kan gjøre for klimaet, betyr ikke det at det ikke er noe vits i å gjøre noe som helst. Alle de små tingene vi som enkeltpersoner gjør i hverdagen har en positiv innvirkning på miljøet. Det perfekte klimanøytrale mennesket finnes ikke, for det vil koste ressurser å leve. Derfor er det viktig å ha tro på også de små hverdagslige valgene man som enkeltperson tar, om det er å velge kollektivtransport, eller å redusere konsumet av kjøtt- og meieriprodukter. For når alt kommer til alt, er det ikke enkeltmenneskers konsum og etterspørsel som til sammen utgjør helheten?
La oss inspirere hverandre og la oss fortsette å fokusere på hva vi kan gjøre for å påvirke positivt. Jeg har stor tro på at de hverdagslige handlingene er like viktige som de strukturelle endringene, for på et eller annet punkt møtes de, og vil påvirkes gjensidig av hverandre. Hvis du og jeg, og kanskje også noen av vennene våre, handler sammen og gjennom vår forbrukermakt viser hvilke produkter vi ønsker å konsumere, vil også de strukturelle endringene finne sted. Hva som kommer først, spiller ingen rolle. Det eneste som er viktig, er at vi gjør en innsats for å nå 1,5 gradersmålet.
Vi var mellom 40 og 50 000 mennesker foran Stortinget på fredag. Om alle disse menneskene kutter én kjøttmiddag i uken, vil det utvilsomt påvirke positivt - selv om vi bare bor i Norge. La oss fortsette å brøle sammen gjennom bevisste handlinger i hverdagen, la oss inspirere hverandre, og la oss fortsette å tro på vår egen mulighet til å påvirke. Jeg velger å inspireres av initiativtaker Rydningens kloke ord: «Du er ikke en dråpe i havet, du er ringer i vann».