Motstand og motstandsdyktighet: lage ditt eget Feminist Survival Kit

Min oppgave i krisen ble å ikke være veien for de som skulle redde oss, og det betydde å være mye hjemme. Direktoratet for samfunnssikkerhet rådet alle til å ha en radio hjemme som går på batteri, så jeg kjøpte nye batterier til DAB-radioen som hadde støvet ned. Da jeg skrudde radioen på, greide jeg ikke å skru den av igjen. Tenk om jeg hørte en ekspert si noe som kunne redde livet mitt i denne pandemien?

Å bygge motstandsdyktighet

Fredrik Solvang inviterte til debatt der en forsker sa at 150 000 nordmenn kom til å dø av korona. Kunne jeg bli en av dem? Og da knakk jeg som en kvist. Da skjønte jeg at jeg måtte bygge motstandsdyktighet, inspirert av Sara Ahmed.

Akademiker og feminist Sara Ahmed har skrevet mye om å knekke, to snap. Hun skriver at når en kvist knekker, tror vi at det skjedde plutselig. Vi ser ikke presset som bygde seg opp over tid. Feminister er under press hele tiden, fordi vi blir sett på som feminist killjoys, eller feministiske gledesdrepere på norsk. En feministisk gledesdreper er en som alltid påpeker problemer, og som så blir sett på som et problem. Ahmed spør: Hvordan skal man holde ut å alltid være problemet uten å knekke? Svaret er å lage sitt eget «Feminist Survival Kit». Feminisme trenger feminister for å overleve, skriver hun, og da må de ha verktøy de kan bruke til det. Feminister må bli motstandsdyktige for å gjøre motstand. Verktøykassen hennes inneholder konkrete ting: En PC for å skrive og bøker av andre feminister. Det er også plass til abstrakte konsepter: Humor, tid til å sette av til feministisk arbeid og å gi seg selv lov til å ta pauser fra det.

Feministisk verktøykasse

Inspirert av Ahmed lagde jeg min egen verktøykasse for å overleve koronakrisen. Den inneholdt kokebøker, yogamatten min og tillatelse til å skru av radioen. Adriene, kjent for youtube-kanalen Yoga with Adriene, sa at jeg skulle bevege meg som om jeg elsket meg selv, trekke pusten dypt og et sted mellom mountain pose og downward facing dog tenkte jeg at jeg tålte krisen. Jeg ble sterkere. Samtidig fikk jeg dårlig samvittighet. Jeg brukte verktøyene til å ha det bra selv, og ikke til å jobbe politisk. I mai skjønte jeg at på samme måte en hammer kan brukes til å bygge et hus til seg selv, kan man bruke den til å bygge et forsamlingshus.

I mai brøt det nemlig ut en ny politisk konflikt. En koalisjon bestående av Ap, SV og Frp hadde blitt enige om en ny bioteknologilov. Noen av de store spørsmålene var: Hvor mye kunnskap bør en kvinne ha om fosteret? Kan en kvinne velge bort et foster med Downs syndrom? Da KrF tok omkampen, var de vanlige verktøyene for feministisk kamp, som å gå i demonstrasjonstog, holde appeller og møter, utilgjengelige. Kampen måtte tas hjemmefra. Begge sider mobiliserte på nett og i aviser.

Kvisten som ikke knakk

Selv skrev jeg et debattinnlegg, argumenterte så godt jeg kunne på nett og prøvde å støtte andre. Å påpeke problemene om loven ikke ble vedtatt gjorde at jeg ble problemet. Ville jeg presse kvinner til å gjennomføre aborter på sviktende faktagrunnlag? Presset fra koronakrisen var tilbake. For å ikke knekke denne gangen, fant jeg frem verktøykassen for feministiske gledesdrepere. Rullet ut yogamatten. Bakte rundstykker og lagde ekstra gode middager. Hjemmet mitt var et sted der jeg bygde motstandsdyktighet. Jeg var en kvist som ikke knakk. Vi hjalp hverandre, og bioteknologiloven ble vedtatt. Feminisme trenger feminister for å overleve så vi kan presse samfunnet fremover.

I denne krisen har motstand og motstandsdyktighet vært noe som har blitt utviklet hjemme. Da samfunnet stengte ned og mange ble sendt hjem var det her vi kunne lage nye verktøy. De kan også brukes til flere kriser. Alle feministiske hjem trenger en verktøykasse, så vi kan overleve kampene som gjenstår.