Hvitt privilegium i Norge: ville du ha byttet plass med meg?

Den siste ukens hendelse med drapet på George Floyd i Minneapolis er vel enda et eksempel på at når tilliten til det som såkalt skal «passe på oss», heller dreper enkelte av oss. Da vet vi at demokratiet ikke har et sterkt grunnlag ut fra Rothsteins teori.

Drapet på George Floyd

Forrige uke skjedde det igjen. Enda en svart mann ble 25.mai brutalt behandlet av en hvit politimann i USA, med døden som følge. Denne gangen skjedde det i Minneapolis. George Floyd sa tydelig ifra at han ikke fikk puste da en politimann satte kneet sitt oppå nakken hans under en arrestasjon. Samtidig var det tre andre politimenn rundt han som ikke reagerte på den hardhendte behandlingen George Floyd fikk av den ene politibetjenten.

Vi vet at dette ikke er første gangen slike hendelser skjer i USA. Nå med sosiale medier hvor nyhetene spres i rekordfart får vi oftere enn før med oss disse sakene hvor det utøves hvit politivold mot fargede. Et Google søk på “police violence in USA” gir deg oversikten om du ikke er helt oppdatert.

“Jeg skal ringe politiet!”

Samme uke som drapet på George Floyd ble det publisert en annen video som viser en farget mann som blir diskriminert på grunn av sin hudfarge. Mannen ber rolig en hvit amerikansk dame om å sette hunden hennes i bånd, grunnet båndtvang i parken. Damen reagerer med rasistiske kommentarer og drar hunden sin via halsbåndet som antyder at hunden holder på å bli kvalt, mens hun hissig snakker til mannen og sier at han truer henne. Vi ser også at hun ringer politiet og sier at hun blir truet på livet av en afroamerikansk mann og at de må komme å redde henne. Mannen selv står rolig og filmer hele seansen. Hva sier ukens siste hendelser oss?

For meg forteller det tydelig realiteten vi enda er i 2020. Jeg har tidligere skrevet om at ordets makt kun er for de priviligerte og dessverre ble dette bevist nok en gang. Dette er ikke bare noe jeg sier fordi jeg er en «sint minoritet». Dette er fakta. Dette skjer i 2020, og privilegiet som enkelte har i denne verden kan vi ikke late som ikke eksisterer. Det går bare ikke !

Hva med Norge?

Det er lett å sitte her hjemme og rette pekefingeren mot USA - den ville vesten med en gal mann i førersetet. Sannheten er at vi ikke er noe bedre her til lands. Dette er selvsagt ikke like lett å svelge siden det krever en viss selvinnsikt og anerkjennelse som en stor del av majoriteten enda ikke tar til seg eller ser.

12. oktober 1999 ble Sophia Baidoo utsatt for fysisk irettesettelse etter å ha utløst en ransalarm i banken hun jobbet på i Heimdal. Politimannen ble tiltalt for å utvist utilbørlig opptreden, men ble frikjent i retten.

Den samme politimannen ble igjen involvert i et basketak i etterkant av tilkallelsen, der Eugene Ejike Obioras ble nektet dagpenger i 2006. Eugene Ejike Obioras nektet først å forlate området, men motsatte seg deretter arrest. Obiora døde under transport eller ved ankomst på sykehus, etter at det ble brukt politibil istedenfor ambulansen som aldri kom. I etterkant av hendelsen ble tiltalen reist for utvist utilbørlig opptreden, men endte med frifinnelse i retten. Samme politimann ble frikjent to ganger, les det igjen: to ganger for samme opptreden.

5. juni 2005 døde Tómasz Wacko av kvelning i hagen utenfor sitt hus på Mysen, etter at politiet tok halsgrep på ham etter påstått husbråk. Politimannen ble tiltalt for uaktsomt drap, men ble frikjent i tingretten for å ha handlet i nødverge.

Dette er kun noen få eksempler av det som har skjedd i vårt eget land. Hva sier disse sakene om oss, Norge? Snakker vi om dette? Tør vi å rette pekefingeren mot oss selv? Tvilsomt, det er lettere å tenke at dette «angår ikke oss».

Hvitt privilegium og holdninger

Denne holdningen er i seg selv kjernen til hva privilegium er etter min mening: Privilegium er når du tenker at noe ikke er et problem kun fordi det ikke er et problem for deg selv personlig. Og akkurat denne holdningen har vi nok av i Norge også.

Et prakteksempel på dette er en nylig artikkel fra VG hvor temaet er demonstrasjonene i Minneapolis etter drapet på Floyd. La meg begynne med å tydeliggjøre at jeg ikke mener at journalistene som skrev denne artikkelen hverken er rasister eller at media forsøker å farge saken til noe annet. Men det jeg derimot mener er at denne artikkelen viser heller enkeltes sanne farger i forhold til sine sanne holdninger.

I selve ingressen på artikkelen viser dette seg tydelig: “Tross portforbud fortsetter demonstrasjonene i Minneapolis. De er ikke fornøyd til tross for at en politimann er pågrepet og siktet for drap”, ordene som “de” og “til tross for” viser meg tydelig en holdning her. En holdning om at demonstrantene som i flertall er minoriteter/fargede er en egen gruppe mennesker som ikke er meg eller mine, og en neddyssing av selve kjerneproblemet. For nå er siktelsen kommet så det må vel være “greit nok det”.

Enda et eksempel på de sanne holdningene som journalistene har kommer tydelig frem når de skriver: “Fredag ble den oppsagte politimannen Derek Chauvin, som satte kneet på halsen til avdøde George Floyd, er nå arrestert, siktet for uaktsomt drap. Likevel fortsetter demonstrasjonene”. Ordet likevel forteller meg mye. Det forteller meg at den som skriver oppfatter misnøyen hos demonstrantene, men også ser ned på den. “Kan de ikke bare bli fornøyd” sier ordet likevel meg.

Det er i disse nyansene og subtile ordvalg, bevisste eller ubevisste, at de sanne holdningene kommer frem. Det er dette som gjør oss minoritetene sint, for det er dette som gjør skillet større, og vi er mektig lei fordi vi seer, leser og hører dette ukentlig. Enten om det er via en artikkel i VG, på jobben, eller når min hvite norske huseier sier: “Jøss, finnes det enda rasisme i Norge altså?”

Når man ukentlig blir utsatt for dette så gjør det noe med et menneske. Holdningene om at man er mindreverdig, ikke inkludert og at man hele tiden må bevise seg, er det vi i minoritetene opplever ukentlig.

Ingen sier det bedre og viser det tydeligere enn lærer og antirasistisk aktivist Jane Elliot, som under et foredrag stiller alle hvite i salen et spørsmål og ber dem reise seg hvis de med glede kunne ha byttet liv med en mørkhudet person. Byttet liv med glede og med vissheten om hvordan mørkhudede blir behandlet i USA. Det var ingen i salen som reiste seg. Dette viser at hvite vet hvilken posisjon de har og de vet sannheten om behandlingen av mørke.

Jeg spør deg kjære leser: ville du med glede ha byttet liv med meg som er brun og minoritet? Ville du levd i Norge som meg? Svaret og de følelsene du får opp når jeg stiller deg dette spørsmålet bør si deg en del.