Ordets makt: kun for de privilegerte?

Ordets makt er utvilsomt under vurdering.  Abid Rajas kronikk i Aftenposten den 13. og 17. september gikk fra å være ord på papir til å bli bevist i handling på en og samme uke. At ikke enkelte kan se det gjør meg provosert og jeg føler at nok er nok!

Ikke bare hva, men også hvem

Retorikk debatten som vi har hatt i mediene har handlet mye om valg av ord når man diskuterer innvandringspolitikk. Politikk som handler om meg. Jeg er ikke muslim, men jeg er innvandrer, en kvinne med flerkulturell bakgrunn og jeg er en del av minoritetsbefolkningen i Norge. Jeg er norsk og har levd i Norge i 30 år. Denne retorikk debatten og valg av ord når en offentlig person uttaler seg om «sånne som meg» har vist meg at dette handler ikke bare om HVA eller HVILKE ord som blir sagt. Det handler like mye om HVEM som uttaler seg.

Da kronikkene til Abid Raja kom ut og han adresserte den rosa elefanten i rommet, nemlig  Frp sin retorikk, var første gangen i mine 30 år i Norge hvor jeg følte at en offentlig person og politiker talte min sak. Endelig var det noen som turte å heve stemmen og uttrykke bekymring rundt ordets makt, som etter min mening er til tider grovt misbrukt av Siv og gjengen. Og som i denne konkrete saken også har vist at det er mange som feigt velger å holde seg blinde for. Og ja statsminister Solberg jeg snakker til deg.

I den sammenhengen klarte Raja også å bruke ordets makt noe «uklokt» i følge norsk presse og selvsagt Frp selv.  Og så var det i gang da: med god drahjelp fra norsk media som vridde Rajas brune kommentar til å handle om nazisme og nazistiske tendenser i Frp politikk og retorikk. Noe Raja selv  ikke skrev eller mot formodning hintet om i sin kronikk.

Men som han ble stilt til rette for fra media.

Og da slo deg meg: er det kanskje det at Rajas valg av ordet «brun politikk» ikke bare handler om ordet i seg selv, men det handler også om at det kommer fra en brun person? For hvorfor har det seg at Siv Jensen har anvendt seg av ordet «snikislamisering» gjentatte ganger uten den samme kraftige responsen fra media og andre politikere som Raja nå fikk ved sin brune kommentar?

Og hvorfor har det seg at Siv og Frp informerer om at de nekter å slutte å bruke ordet i seg selv uten særlig stor respons fra hverken media eller andre politikere? Dette samtidig som at Raja etter par dager i et ekstremt mediakjør til slutt beklaget for sitt ordvalg.

Dette får meg til å fremme et kritisk blikk over hvem som egentlig har ordets makt i Norge i dag. Hvem kan faktisk bruke den og hvem må beklage seg når de bruker den?

Brun og hvit, oss og dem

Det er ikke til å legge skjul på at ord har makt og det skaper et skille i vårt norske samfunn, jeg sier ikke at retorikkdebatten er mindre viktig for det er den i aller høyeste grad. Det jeg forsøker også å belyse i denne artikkelen at ordets makt og verdi er dessverre sånn i Norge i dag  den er avhengig av hvem som uttaler seg og benytter seg av den. Det beviste denne retorikk debatten og Rajas kronikker. For la oss være bevisste: hvor mye press har det ikke vært på Abid Raja forrige uke i motsetning til hvilket press Frp sin gjentakende verbale angrep på oss minoriteter over lengre tid har blitt møtt med? Klarer vi å se lenger enn kun ordene vi diskuterer, klarer vi å være ærlige om at det er en forskjellen mellom hvem som uttaler seg og ikke bare retorikken? Har vi den bevisstheten Norge?

For det handler om bevissthet

Når bevisstheten rundt ordets makt og hvem som kan anvende seg av den i Norge er så svak som hva denne uken har vist meg , ja da blir jeg ekstremt lei meg og ikke minst også provosert. Vi kan ikke ha det sånn at ordets ytring og makt kun ligger i hendene hos noen privilegerte. Jeg snakker ikke om at enkelte ikke har ytringsfrihet i landet vårt, jeg snakker om hvordan den blir møtt av samfunn, politikere og media ikke minst.

Derfor skriver jeg også denne artikkelen og velger å ta ordets makt i mine egne hender. For har forrige uke lært meg en ting så er det det at vi som medmennesker og statsborgere i denne nasjonen må tørre å  snakke om og anerkjenne den rosa elefanten som tar for mye plass mellom oss. Den som skaper avstand og skille mellom deg og meg, oss.

For meg personlig er jeg nå så drittlei av å bli verbalt angrepet av sånne som Siv Jensen og Sylvi Listhaug, at jeg stiller meg bak Rajas referanse til Per Fugelis råd: «Abid, jeg har tjent min vakt. Nå er det din tur».

Nå er det VÅR tur

Vi lever i et demokrati, vi lever med ytringsfriheten som et gullkort  - la oss bruke det. Men da må vi tørre å møte den rosa elefanten, da må vi se på det vi frykter, da må vi inkludere alle som blir berørt av ordets makt eller misbruk. For det handler ikke bare om norske muslimer som blir angrepet av retorikken, det er oss andre minoriteter også som får gjennomgå. Det å ta alle under en og samme kam, det er reelt og det kjenner jeg ukentlig på  kroppen.

Det er vår tur å øke bevisstheten i oss selv, som politikere, som norske statsborgere, som media, som minoriteter – som mennesker. Vi har alle et ansvar for å ikke nødvendigvis bli enige, men å respektere at vi er enige om å være uenige. Og respekt er også et nøkkelord som dessverre blir mer og mer fraværende i denne dialogen, men som også er viktig trekke frem. Det er virkelig vår tur å ta vakta og si nok er nok.

At det skulle gå hele 30 år i Norge uten å føle at noen talte min sak som det Abid Raja gjorde denne uken, er for meg personlig også et varseltegn. Her må vi som minoriteter også ta ett ansvar og skape oss en tydeligere stemme, la oss anvende oss av denne ytringsfrihetene vi har i Norge. Ignoranse og mangel av bevissthet er ofte knyttet til mangel av informasjon. Så la oss få frem vår stemme sånn at denne ignoransen og ubevisstheten som rår blir mindre.

Jeg drømmer om at Norsk politikk og retorikk kan en dag nå et punkt hvor vi heller fokuserer på innhold og tema, istedenfor bakgrunnen for den stemmen som taler. For der er vi ikke enda.