Tilhørighet: hvor hører jeg til?

Å føle tilhørighet vil si å kjenne at man hører til et sted, at man har et sted det er godt å komme til, et sted man kjenner igjen. Det kan være der du bor, i barnehagen, på skolen, i idrettshallen, på jobben eller et annet sted der du føler deg trygg.

Mangelen på tilhørighet kan få alvorlige konsekvenser, som ensomhet eller depresjon.

Å være på flukt

Barndommen min besto for det meste av å være på flukt. Å ha vært et flyktningbarn er en del av min identitet, som jeg føler en slags tilhørighet til. Det er sjeldent familien min prater om fortiden vår. Men jo eldre jeg blir, desto viktigere blir det for meg å ta vare på de minnene som en gang var så sårt og tungt å snakke om.

Disse minnene har formet meg til den personen jeg er i dag.

Vi flyktet fra Irak til Tyrkia der vi bodde i cirka 6-7 år. For at vi kunne flykte videre trengte vi penger, noe vi hadde lite av. Det var vanskelig å bo i Tyrkia. Vi er kurdere og det finnes fortsatt undertrykkelse av vår folkegruppe. Dersom vi snakket morsmålet vårt kunne vi oppleve å bli hatet. Mor sa ofte at vi måtte unngå å si at vi var kurdere. Jeg husker at det alltid plagde meg fordi jeg ikke kunne snakke fritt om hvem jeg var.

Til tross for hatet, rasismen og undertrykkelsen vi møtte, klarte vi å få oss venner. Venner som gjorde hverdagen min lettere og som gjorde at jeg følte meg hjemme.

Jeg husker hvordan vi lagde dukker av trepinner fordi pengene ikke strakk til. Jeg er ganske sikker på at vi fikk like mye glede av trepinnene, som de andre ungene som lekte med Bratz- og Barbie-dukker fikk. Det var fordi vi hadde hverandre.

Norge - et nytt hjem?

Da vi kom til Norge i 2009 kunne vi endelig se for oss en fremtid, fordi det var her vi endelig skulle slå oss til ro. Vi skulle få oss nye venner, lære oss språket, ta utdanning og komme oss ut i arbeidslivet. Men livet var tøft de første årene i Norge.

Alt var så fremmed for meg. Ingenting var garantert for at vi kunne bo her, fordi alt lå i hendene til de norske myndighetene. Men jeg hadde et lite håp om at flukten skulle ta slutt en dag og at jeg skulle få lov til å gå på skole og få meg venner.

Jeg hadde drømmer som holdt liv i meg. Drømmer jeg nektet å gi slipp på uansett hva.

Etter tre år, fikk vi innvilget søknaden om oppholdstillatelse i Norge. Det gikk flere år før vi kunne søke om norsk statsborgerskap. Et avslag på det ville kanskje bety slutten for tryggheten for oss barna. Vi ventet alle sammen spent. Spent på hva svaret ble. Så kom brevet fra UDI som vi alle hadde ventet på. Der sto det at søknaden var innvilget. Jeg husker hvordan mamma og lillesøster hoppet av glede.

For nå fikk vi bekreftet at vi var velkomne her og at vi endelig kunne legge fortiden bak oss. Fortiden som hadde tæret på meg og familien min i lang tid.

Jeg fant raskt ut at livet her ikke bare ville være en dans på roser. Jeg slet med å finne tilhørighet til dette landet. For første gang opplevde jeg hverdagsrasisme.

Jeg kunne ikke forstå hvordan jeg noensinne ville føle tilhørighet til et land der jeg ble kalt neger og fikk høre utsagn som «dra tilbake til landet ditt» og «du hører ikke hjemme her».

Hvordan kan en 12-åring svare tilbake på sånne kommentarer? Kommentarer som for det meste ble sagt av barn på grunn av voksne som hadde avskyelige ting å si om innvandrere hjemme ved middagsbordet.

Hvordan føles tilhørighet?

Da økonomien vår hadde stabilisert seg, vurderte vi mulighetene våre til å besøke slektninger i Irak som vi ikke hadde sett på årevis. I det øyeblikket billettene var bestilt, kunne jeg kjenne på en sånn glede som jeg riktignok aldri hadde følt før.

Kanskje jeg endelig fikk kjenne hva følelsen av tilhørighet betydde?

Det tok ikke lang tid før jeg følte at jeg ikke hørte hjemme her heller. Det føltes som om jeg var i et fremmed land. Jeg følte meg på en måte hjemløs. I Irak hadde jeg blitt for europeisk for dem. Jeg ville ikke at de skulle kysse meg på kinnet, selv om det bare var en hilsing. Det våte merket de la igjen etter seg gjorde meg kvalm. Jeg var fornøyd med et stramt håndtrykk og et reservert ansikt. Jeg ville ikke spise på gulvet fordi det føltes så unaturlig. Jeg foretrakk spisebord. Jeg slet med å tilpasse meg min egen kultur. De sosiale forventningene kunne jeg ikke lenger innfri. Jeg prøvde å være så diskré som mulig, men jeg tror likevel at det ble lagt merke til uten at det ble sagt noe om det direkte.

Det var da jeg skjønte at Norge ville være det nærmeste jeg kan kalle for et hjem. Det er jeg utrolig takknemlig for. Det er her jeg er oppvokst og kommer til å bo resten av livet mitt. Det er her jeg har fått muligheten til å utvikle meg til den jeg er i dag.

Til dere som sier at vi innvandrere aldri kommer til å bli norske, så er jeg helt enig med dere. Vi blir aldri etnisk norske, men vi kommer til å føle tilhørighet til dette landet.

Mange av oss forbinder dette landet med trygghet, kjærlighet og håp. Sammen med så mange andre kulturer og mennesker, gjør vi Norge fargerikt. Vi er dere og dere er oss. Ingen vil føle seg utstøtt i et samfunn. Om vi aksepterer alle uansett bakgrunn, hudfarge, legning, religion og politiske holdninger, så blir kanskje integreringsprosessen lettere for mange mennesker.

"Det som virkelig betyr noe i livet når andre grunnleggende behov er dekket, det er å høre til. Høre til hos noen. Høre til et sted" - Astrid Nøklebye Heiberg