Ett dikt om våren: Når morgenlyset forteller en historie

Om knitrende gulv

og

skygger på veggen.

Om selvplukkede blomsterogkaffe som ryker...

og gir minner til rommet

Om jenta som satt ved bordet å skrev brev

som

aldri ble åpnet.

Gjennom natten satt hun der å skrev,

til morgensolen stod opp dagen etter

og glimtet til gjennom

det halvåpne vinduet

som for lengst skulle hatt et strøk med maling.

Klærne hennes lå alltid over den samme stolen,

i hjørnet av det lille kjøkkenet.

Det eneste hun har på seg er en hvit, tynn bomullskjolearvet

av en hun kjente for lenge siden.

Hun likte følelsen av å bære gamle plagg mot kroppen.

Plagg som hun visste at andre hadde båret før hun.

Det gav hun en følelse av å ikke være så alene.

En slags illusjon av berøring som kun eksisterte i hennes hodet.

Med sjelvende fingre skrev hun på papiret

om det hun husketå være elsket.

Hun lyttet til viskelyden som kom utenifra,

til lyden av vinden,

til lukten av

jord

og åker.

Det ga hun...

H Å P

Et håp

om å snart

kunne være omgitt

av

naturmystikk.

Ligge blant

grønt gress,

og

stirre på

blå himmel.

Være vektløs i innsjøen,

med fugler som flakser vimsete rundt

på leting etter mat.

Hun visste ikke hvem hun var,

men noen hadde fortalt hun

at hun lignet

på

V Å R