Kvinne med tre shoppingposer

Noen betaler med livet sitt for dine billige klær

5. september 2019

Det er ikke så mange år siden Sweatshop rullet over skjermene på Aftenposten-TV og sjokkerte langt utenfor Norges landegrenser. Her kom det frem så grove menneskerettighetsbrudd at mange av oss på lang tid ikke handlet på noen av H&M´s butikker.

Sakte men sikkert,og som så mange andre ganger, ble menneskene som så sårt trengte en stemme, igjen glemt. Vårt store behov for å hele tiden fornye oss selv visuelt, trumfet rettighetene til mennesker vi aldri møter.

Da jeg for litt over et halvt år siden ble involvert i Better Living Projects ble jeg på nytt nødt til å sette meg inn i klesindustrien og dens mange, mørke bakgater. Forskjellen denne gangen, var at jeg aldri igjen skulle lukke øynene for hva som skjer i den.

Hvorfor er klærne våre så billige?

Det finnes over 40 millioner mennesker, over halvparten av de kvinner, som jobber i tekstilindustrien. De fleste av de bor i Asia og jobber under forhold vi i Norge aldri ville godkjent. Det finnes utallige historier om seksuelt misbruk, fysisk og psykisk vold, barne-og slavearbeid og i de verste tilfellene, dødsfall. Som da 1138 mennesker mistet livet i Bangladesh når en tekstilfabrikk plutselig kollapset midt under en arbeidsdag.

Det er på tide at vi begynner å spørre oss selv om hvorfor klærne vi kjøper, er så billige. Svaret er like enkelt som det er tragisk. Fordi innflytelsesrike, store kleskjeder utnytter mennesker i utviklingsland som sårt trenger en inntektskilde.

Et argument mange ledere av de største kleskjedene bruker, er at arbeiderne deres er fornøyde med det de får og at det er bedre enn alternativet. Men alternativet de får er et alternativ mange av oss aldri kan relatere til. Her er det snakk om liv og død, ikke båt eller hytte.

Mange av kvinnene som jobber for oss i Better Living har et stort ønske om å hjelpe familien sin like mye som seg selv. Et eksempel på dette fikk vi når en av kvinnene som er ansatt hos oss, fortalte at hun hadde brukt hele månedslønnen sin på at søsteren skulle ha råd til assistanse fra en jordmor under hjemmefødselen. Alternativet kunne vært død for både fosteret og mor.

I Bangladesh, tjener en tekstilarbeider på det laveste tre kroner i timen, langt under lovlig minstelønn. Og selv om levekostnadene er betraktelig lavere i disse landene enn i våre, er ikke menneskene som bor der noe mindre mennesker. De ønsker også å sende barna sine på skole, få medisinsk hjelp eller forsørge foreldre som ikke lenger kan forsørge seg selv. Dette koster penger, og selv i utviklingsland koster godene.

Dette er mennesker som er lønnet av fabrikker som igjen er lønnet av vestlige selskaper. Selskaper som omsetter for milliarder av kroner i året.

Er det riktig at noen få mennesker skal tjene seg rike på en jobb millioner av mennesker gjør, nesten uten lønn eller rettigheter?

På tide med et større engasjement

Så hva gjør vi? Hvordan skal vi finne en løsning på et problem som opprettholdes av så mange mennesker? For i tekstilindustrien, som de fleste andre industrier, sitter vi som forbruker på den største makten.

Først og fremst er det viktig at all informasjon som finnes om denne industrien, igjen kommer frem i dagens lys. En ting vi i Better Living etterspør stadig oftere, er engasjement fra innflytelsesrike personer. For mens mennesker bokstavelig talt dør for at vi skal kle oss billig, sponser billigkjedene influencere som aldri før. Ukritisk legger de ut annonselenker som blir godt betalt per klikk, enkelt finansiert av oss som forbruker. Disse menneskene har en enorm makt og det er på tide at vi krever en endring i måten de bruker denne makten på. Det skal ikke mer enn et par innflytelsesrike personer til, før nyhetene sprer seg og debatten er i gang. Et godt eksempel på dette er som innledningsvis sagt, Sweatshop.

Heldigvis dukker det stadig opp nye, mindre tekstilfabrikker og produsenter som legger store ressurser i opprettholdelse av rettferdige lønninger og arbeidsforhold. Men det blir vanskelig for disse små konkurrentene å bli eller holde seg konkurransedyktige, når vi lar Fast fashion-kjedene holde på slik de gjør.

Viktigheten av at de mindre merkene med en bærekrafts profil får grobunn, er fordi de kan utfordre de større fast-fashion kjedene til å tenke annerledes.

Mindre produsenter som Better Living Projects, Bokhari og Fair & Square kan tilby forbrukere noe de større fast-fashion kjedene ikke kan: tekstilprodukter som er gjennomført etiske og bærekraftige.

Personlig er jeg lidenskapelig opptatt av klær og vil aldri slutte med å fornye garderoben min. Men for min del, ble vendepunktet når jeg virkelig forstod hvordan mange mennesker som holder mye av denne industrien gående, lever. Det er kvalmt, urettferdig, ofte umenneskelig og absolutt ikke verdt en ny, billig t-skjorte.

Vi er så heldige som i dag lever i et samfunn med uendelige alternativer til billigkjedene. Det kommer stadig flere etiske klesmerker, nye bruktbutikker popper opp og man har som ofte mange venninner man beundrer klesskapet til.

Vi trenger absolutt ikke slutte å handle klær, vi må bare endre måten vi gjør det på.

Better Living Projects skaper arbeid for kvinner i staten Bihar som er en av de fattigste delene av India. Vi jobber for en verden hvor alle kvinner er økonomisk uavhengige. I den lille landsbyen, Sujata Village, satt vi opp vår første tekstilproduksjon i November. Vi har trent og ansatt totalt 12 kvinner til å kunne sy tekstilprodukter under anstendige arbeidsforhold. Vi leverer i dag bærekraftige profileringsprodukter til 19 virksomheter over hele Norge.