Not All Menn: grensesetting og behovet for en samtykkelov

Jeg vet om flere menn som har voldtatt folk jeg kjenner, men at vennene våre som får vite om det velger å omgås dem likevel. Velger å la tvilen komme en potensiell voldtektsmann til gode. Som heller antar at flere av venninnene deres lyver. Som vil unngå ukomfortable samtaler akkurat som om det å konfronterer uakseptabel oppførsel gjør dem til en dårlig venn.

Jeg dømmer ikke alle menn.

Men jeg vet at alle jenter jeg kjenner har opplevd grenseoverskridende oppførsel fra menn. Jeg vet at alle venninnene mine kjenner noen som har blitt voldtatt. Jeg vet selv om et tosifret antall venner og bekjente som har blitt voldtatt, og det er bare de jeg har hørt om. Tenk så mange som ikke forteller om det.

I FHI sin folkehelserapport om voldtekt og seksuelle overgrep oppgir 1 av 5 jenter og 1 av 14 gutter at de har opplevd seksuelle overgrep i barne- og ungdomsårene. Ni prosent av alle kvinner har vært utsatt for voldtekt minst én gang i livet. Selv om mange flere kvinner opplever dette skjer seksuelle krenkelser og voldtekt også gutter og menn. Statistikken er skremmende og viser samtidig at de fleste voldtekter blir utført i nære relasjoner eller av noen man kjenner.

“De største gruppene av overgripere når det gjaldt voldtekt var venner, bekjente nabo, kollega og kjæreste/partner eller tidligere kjæreste/partner.”(Krisesentersekretariatet 2020)

Den siste mannen som ba meg  om å ikke dømme alle menn, er ikke vennen min lenger.

Han var en av dem som hadde sterke følelser om at menn ikke kan tas under samme kam. Jeg antok derfor at han ikke var en av dem. Men dette endret seg etter at jeg var på samme fest som han og hvor han var full. Jeg var kanskje utydelig da jeg smilte til han? Da jeg sa at han fikk komme på festen?  Jeg vet derimot at jeg var tydelig da jeg sa at han kun var invitert som en venn, hvorpå han svarte at han og kjæresten hadde en “ordning” så det skulle jeg ikke tenke på. Jeg var også tydelig på at det ikke gjorde noen forskjell. At det ikke hjalp å ha tillatelse fra kjæresten, fordi JEG.SIER.NEI. Og jeg måtte si det igjen så mange ganger den kvelden.

På et tidspunkt løy jeg til og med og sa at jeg hadde møtt noen og var forelsket. Jeg trakk meg unna og ba han om å ikke ta på meg da han prøvde å legge armen sin rundt meg. Jeg trakk meg unna da han prøvde å kysse meg. Igjen og igjen gjentok det seg, og det ødela hele kvelden for meg. Jeg følte blikket hans konstant, jeg fikk aldri lange pauser før han sirklet tilbake til meg. Han spurte om vi kunne gå en tur sammen, bare oss to. Jeg sa nei, og jeg var så skuffa.

Hvor mange ganger må man avvise? Hvor tydelig må man være? Jeg skjulte ikke avskyen jeg følte, og jeg slet ikke med å si nei. Jeg var ikke full, og jeg var så tydelig. Hva mer skal til?

Jeg dømmer ikke alle menn, men likevel må jeg være forberedt på at alle menn kan være en jeg burde være redd for. Jeg kan ikke gå alene hjem etter sola har gått ned, og jeg kan ikke dra på fest med bare menn. Jeg kan ikke ubekymret la en mann sove over hos meg eller selv sove over hos en mann. Erfaringene mine sier også at å være alene med en mann potensielt er farlig. Og, gjør jeg det så er jeg ikke forsiktig nok.

Jeg skjønner at disse mennene er redd for en samtykkelov. For de bryr seg ikke om hva vi  eller kroppsspråket vårt forteller dem. De bryr seg ikke om hva vi vil. De har bestemt seg og så kjører de på. De er vandt til at et nei egentlig betyr ja. Det er en ekkel tanke og jeg mistenker at hvis jeg hadde gått en tur med den tidligere vennen min i mørket den kvelden, mens han var full og bare tenkte på at han hadde fått lov av kjæresten til å gjøre hva han ville, så hadde ikke meningen min betydd noe mer enn da jeg sa at han kun var invitert som en venn.

Jeg dømmer ikke alle menn, og jeg håper at det er flere der ute som setter vennene sine på plass.

Som konfronterer vennene sine når de ser urovekkende adferd. At det er flere som prøver å se etter tegn på om den andre parten er engasjert og villig, og som spør “Er du sikker?” “Kan jeg?” “Vil du?”. Jeg håper at det er mange av dem og at jeg bare ikke har hørt de samtalene.

Så nei, jeg dømmer ikke alle menn og  alle menn er ikke voldtektsmenn. Men det er mange nok til at alle kvinner læres opp til å være redde og ta forhåndsregler.

Det handler om at flere menn har et problem som går ut over oss alle. Når seksuelle overgrep og debatten omkring samtykke blir møtt med et "ikke alle menn" argument og en fremstilling av mannen som det egentlige offeret så har man misforstått poenget.

Ofte blir “ikke alle menn” fulgt opp med et “menn blir også voldtatt”. Det vet vi. Vi vet at alle kjønn på spekteret blir utsatt for overgrep, men det er et overveldende flertall av menn som utfører disse overgrepene. Det er et samfunnsproblem som må takles på andre måter enn å prøve å flytte fokuset og undergrave poenget mitt. Dersom du kun snakker om overgrep mot menn og andre viktige samfunnsproblemer når jeg tar opp overgrep mot kvinner, da bryr du deg ikke nok. Og det gjør deg til en del av problemet.

Grensesetting må læres og en samtykkelov kan hjelpe med det

Du lurer kanskje på hva en samtykkelov er, og hva den innebærer? Må man skrive en kontrakt for å ha sex?

Jeg vil starte med å svare på det siste. Nei, selvfølgelig kan du ha sex uten å skrive en kontrakt og å skrive en kontrakt på at du vil ha sex betyr heller ikke at sex skal skje uansett. Selv om du skriver en kontrakt kan du på ethvert tidspunkt ombestemme deg, bli ukomfortabel og si nei.

En samtykkelov har i de landene den har blitt innført resultert i flere anmeldelser, uten at det er noe som tyder på at tiltaltes rettssikkerhet har blitt svekket som følge av den nye loven.

Å si nei er ikke nok. Å fryse til er ikke nok. Hvem er disse folkene som vil ligge med noen som sier nei eller fryser til? Noen som ikke er opplyst eller oppmerksom nok?. Amnesty skriver at “Voldtektsbestemmelsen i den norske straffeloven ikke er i overensstemmelse med menneskerettighetene da den fremdeles stiller krav om at det må bevises at det er brukt vold eller trusler, eller at personen var bevisstløs eller sov.” Loven er altså ikke dekkende nok.

Grensesetting må læres og en samtykkelov er med på å gjøre oss mer oppmerksomme på det å sette grenser, og det å respektere våre egne og andres grenser.

Sex handler som at alle som deltar skal ha det bra, og da må vi lytte og følge med. Med mer oppmerksomhet rundt dette er jeg håpefull til at en samtykkelov kanskje vil virke forebyggende. Dette vil være til fordel for alle kjønn.

“Når loven sier at sex uten samtykke er voldtekt sendes et tydelig signal som kan føre til færre voldtekter.” (Amnesty).

Jeg er så lei av å være redd. Som hvit cis-kvinne i Norge er jeg forholdsvis ‘heldig’, og jeg kan ikke forestille meg hvordan det er for de som har det verre en meg.

Er du i tvil, spør. Spør uansett. Du kan ombestemme deg når som helst, og det skal aksepteres.