Nyttårsforsetter for 2020: Å gjøre noe, er bedre enn å ikke gjøre en dritt!

Lag heller en liste over ting du virkelig ønsker å oppnå. Kanskje noen små, og noen litt større som du tenker er realistiske for deg selv. Skriv heller «Note to yourself: Dette håper jeg å klare i løpet av året» og heng det på kjøleskapet som en liten «reminder» som gir deg ekstra «boost» og motivasjon hver gang du tar en titt på døra.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hatt nyttårsforsetter som å «stumpe røyken for godt», «ikke drikke alkohol på 3 måneder», «skrive ny bok», «Trene 4-5 dager i uka», «vaske leilighet minst 2 ganger i uka», «lære meg å bake, på tross av mel angst»,. and the list goes on and on! Noen som kjenner seg igjen her?

Liten innsats blir stor nok innsats

Vel, så klarte jeg tross alt nesten 3 måneder i starten av 2019 uten røyk, fest og moro, hvor jeg prøvde febrilsk å lete etter nye oppskrifter som ikke inneholdt alt jeg var glad i. Så kom våren og jeg var tilbake der jeg slapp i 2018. Når sommeren var over fikk jeg omsider meldt meg inn på helsestudio, og jeg trente ikke 4-5, men 2-3 dager i uka. Det holdt mer enn nok for meg som ikke hadde trent på mange år. Det som var positivt denne gangen, kontra da jeg tidligere trente dobbelt så mye var at «nå» var motivasjonen der. Nå var det plutselig blitt gøy å trene, satt litt på spissen. Men bare det å kjenne resultater over tid, ikke i form av vektnedgang som bare var et pluss, men i forhold til smertene jeg har i kroppen. Med fibromyalgien, autoimmunitet og slitasje i kne som jeg ikke var klar over at jeg hadde. Ja, alt dette gjorde det så mye lettere for meg å fungere i hverdagen, bare ved å gjøre «noe», fremfor ingenting.

Hvor gikk det galt? Alt eller ingenting

Når jeg nå ser tilbake, så ser jeg hvorfor jeg plutselig stoppet opp å trene. Hvorfor jeg fikk et hat-forhold til det. Hvorfor jeg ikke klarte å sette mine bein blant folk på helsestudio, og til slutt bare ga fullstendig faen i min egen kropp, spiste usunt, drakk og festet 4-5 dager i uka, og bare lot meg selv forfalle, rett og slett. For meg hadde det aldri finnes noe mellomting. Det var enten eller her. Kjøre så hardt at det er dømt til å gå til helvete før eller siden, eller ikke å kjøre overhodet. Helt til jeg fant ut at alt handlet om og ikke sette seg selv for høye mål.

«Ikke drite i seg selv», men heller «drite i om ting ikke blir hundre prosent, slik du hadde forestilt deg på forhånd».

Når jeg klarte å endre tankegangen min til «Jeg kan klare noe», fremfor «jeg skal klare alt dette, om jeg så stuper», så skjedde det en automatisk forandring i både hodet og kroppen.

Nyttårsforsetter som funker

Så i stedet for å sette deg selv en liste med nyttårsforsetter som du kanskje ikke klarer å gjennomføre, så lag heller en liste med fortsetter som er hakket enklere å gjennomføre, men også ok om du ikke klarer fullt og helt å oppnå.

Her kommer noen eksempler fra min liste med nyttårsforsetter, på hva man heller kan si til seg selv, fremfor en setning med de to standpunktene «Jeg skal aldri» eller «for alltid». For du vet nok like godt som meg, at for alltid blir aldri slik man tenker og tror.

Jeg har sluttet å røyke!

Jeg kan ikke telle på to hender hvor mange ganger jeg har sagt eller skrevet dette til folk jeg kjenner, og til slutt blir man jo ikke trodd, rett og slett fordi man alltid sprekker før eller siden. Det samme gjelder alle jeg har hørt det fra, så i stedet sier jeg dette: “Jeg har ikke røykt siden nyttårsaften, og jeg er dritt lei av å lukte vondt, å gå ligge med kronisk nattehoste, og hige etter pusten i det jeg skal gå opp alle bakkene hjem fra butikken. Ja, helt frem til jeg mest sannsynlig ender opp med Kols i grad tre, som en brøkdel av resten av familien. Så jeg skal gjøre mitt ytterste for ikke å starte igjen, men jeg kan ikke garantere at jeg aldri mer kommer til å ta meg en røyk igjen. Men jeg skal virkelig forsøke å la være, for jeg har planer om å leve i mange år til”.

Jeg skal kutte ut alkohol og bli avholds!

Det hadde jo vært utrolig deilig å slippe all den dritten som følger med alkohol. Fyllesyken som varer i 2-3 dager, angsten for alt man ikke husker å ha gjort. Alt det usaklige man klarer å lire ut av seg når man har tatt litt for mange tequila. X-antall hjernerystelser, knekte ribbein, sykehusinnleggelser etc. Jeg må innrømme at jeg har det så mye bedre med meg selv uten, på alle mulige måter. Og alle fordelene som hører med å ikke drikke alkohol. Mye mindre smerter i kroppen, frisk og fin glød i huden, humøret er blir bedre, og man får bedre økonomi. Men om jeg klarer å aldri røre alkohol igjen det tror jeg blir det samme som å si at jeg aldri kommer til å reise utenlands igjen. Men jeg skal sette mer pris på livet, og ikke kaste bort dagene på å ligge dårlig på sofaen, med spybøtta ved siden av, mens man knasker i seg paracet for huet, og noe annet for angsten.

Jeg skal gå ned 20kg frem til sommeren!

Det samme sa jeg i fjor, hvor jeg gikk ned 12 og gikk opp dobbelt så mye i løpet av sommeren. Lavkarbo er ikke for alle, og jeg fant på sikt ut at en kombinasjon av trening både inne og ute, og et variert og sunt kosthold med moderate karbohydrater var det beste for meg. Å sette seg klare mål i forhold til vekt fungerer ikke for meg, og heller ikke dette med å veie maten. For alle som tidligere har hatt spiseforstyrrelser over mange år slik jeg hadde, vet også godt at vi ikke bør ha vekt, veie mat, telle kalorier, eller skrive ned hva vi spiser, fordi veien tilbake er så kort, selv om man per dags dato er frisk.

Jeg tror at alle bør gjøre det som kjennes best for seg selv, og ikke lytte eller gjøre som alle andre forteller som om det skulle vært «den riktige løsningen for vektnedgang». Jeg har gått ned 15kg siden i sommer, og det er jeg svært fornøyd med, og dette halve året frem til sommeren så har jeg bare tenkt til å kose meg og ha det gøy med trening, uten å stille for høye krav til meg selv.

Husk: Å gjøre noe, er bedre enn å ikke gjøre en dritt.

Jeg skal ha min egen kunstutstilling!

Jeg har tro på det jeg gjør, men likevel så sitter det en usynlig papegøye på skulderen min, og ler lattermildt for seg selv. «Kunst, du liksom, «Hvilken kunst». Du er da ingen kunstner. Aldri vært, kommer aldri til å bli»!! Vel det er ikke målet mitt heller, og nei vel så er jeg kanskje ingen kunstner. Men jeg er forfatter da, det er vel noe det? Jeg lager jo fotokunst, og av det jeg har vist mine nærmeste så har jeg fått gode tilbakemeldinger. For hvem vet egentlig hva fremtiden bringer? Og den eneste som kan stoppe deg er jo bare en selv. Men, man må tørre å satse inn i mellom, og jeg tror det er viktig å utfordre seg selv på ting man tror man ikke kan. På den måten vokser man også som menneske.

Notat til deg selv: Ikke mist trua, for den kan flytte fjell.

Å kutte ut mennesker man egentlig ikke har noe til overs for.

Hvorfor bruke tid på mennesker man ikke har noe til felles med, eller som tapper deg fullstendig for energi, mer enn du sitter igjen med overskudd og glede? Å kutte ut mennesker fordi de har andre meninger enn deg selv, eller bruker ekte pels som du så inderlig hater det blir jo for dumt. Selv jeg skjønner det, Det blir jo logisk sett litt feil tankegang det også, for mange er faktisk uvitende om hva de har på seg, i verre tilfeller «blitt lurt i butikken, da pelsen virket så billig at de trodde den var falsk», eller i andre tilfeller ikke har klart å sette seg inn pelsoppdrett eller rettere sagt fulgt med på hva som faktisk skjer i verden. Nei, alle er vi ulike og godt er det, men jeg kan ikke fjerne alle som ikke har 100% samme verdier som meg selv, eller nekte de som er en del av livet mitt å bruke hva de vil, selv om mine venner vet de ikke bør ta på seg «Canada Goose når vi møtes, når de vet hvor ille jeg synes det er.

Jeg har funnet ut at jeg heller kan stille meg selv disse spørsmålene. «Trenger jeg virkelig dette mennesket i livet mitt»? «Tilfører dette mennesket egentlig noe bra i mitt liv»? Og når mennesker som stadig vekk har gitt meg sårende kommentarer, snakket til meg som om de ikke vet noe som helst om min bakgrunn, eller rakket ned på meg for å få meg til å føle meg som et dårlig menneske. Er det da noe å ta vare på? Jeg tror du vet svaret!

Choose your battles

Så er det kanskje mange ting man klarer, og som kan ha en positiv effekt på livet ditt. Og noen ting klarer man rett og slett ikke å la være å ikke bry seg om, som f.eks det stygge som blir skrevet om seg selv på nettet. Om falske rykter, som er tatt helt ut av kontekst. Om ting folk ikke har greie på, som går på meg som person, eller om min vekt og kropp. Akkurat de tingene er noe jeg ikke klarer å «drite i», fordi det er noe som går rett inn i følelsesregisteret. Det er noe som er sårt og personlig.

Selvfølelsen min kan mennesker såre, men selvtilliten min er det ingenting i veien med. For når jeg går å handler julegaver på kjøpesenteret to dager før julaften, og er i skikkelig ræva humør, ja så kler jeg meg ikke akkurat opp i svart for ikke å få oppmerksomhet. Da tar jeg på meg den styggeste julegenseren jeg har med «mistletoe» blinklys, og går stolt gjennom senteret, i håp om at andres smil skal få meg i bedre humør.

Jeg klarer heller ikke å overse det grusomme som skjer rundt om i verden, som omhandler brannen i Australia, eller mishandling av dyr. Barn som opplever vold eller jenter og gutter som blir voldtatt, mennesker med selvmordstanker som aldri får hjelp, før det er for seint. Systemet som svikter, eldre som blir umyndiggjort og overlatt til seg selv.

Jeg klarer ikke å drite i at folk fortsatt hiver søppel i havet. Jeg klarer ikke å drite i unge jenter som ser seg selv i speilet å tenker at alt vil ordne seg om man bare er «tynn nok», slik jeg gjorde en gang i tiden. For det er så feil!! Alt vil ordne seg når man lærer å elske seg selv, men det er ikke bare å knipse med en finger i dagens samfunn av idealisering og forventningspress. Jeg elsker heller ikke meg selv fullt og helt, men veien dit er for mange lang. Så om man bare klarer å elske litt. Noen biter av seg selv, så er det mer enn godt nok tenker jeg.

Den lille forskjellen

Javel, så er det mye jeg ikke kan, men jeg kan noe. Jeg klarer kanskje å gjøre en forskjell, ved å skrive, selv om jeg ikke er noen Unni Lindell. «Jeg har bare gitt ut en bok for mange år siden» har jeg alltid sagt til andre som har kommentert hvor gøy det må ha vært. «Neeh, en bok er da ikke stort», og jeg hadde ikke skrevet den på samme måte i dag, om jeg kunne utgitt den på nytt. Dette er tanker jeg har brukt mye energi på, alt for mye energi. Og jeg har gått fra å ha den liggende innerst i et skap, til å faktisk sette den frem på hedersplassen i stua. En hylle der hvor alle ser den, og hver gang jeg ser bort på den så tenker jeg «Det er ikke alle som har vært så heldige å ha utgitt noe de selv har skrevet».

Så blir jeg inspirert til å skrive mer. Fortelle, dele, snakke, inspirere og vise andre at med det kan man gjøre noe, en liten forskjell, og tenke at det er godt nok. Men dessverre så kan man ikke redde hele verden, og det er helt greit det og!