Sosiale medier gikk i sort etter Black Lives Matter, men forandret vi egentlig noe?

De siste par årene har man sett en økning av fenomener som dette i sosiale medier. Verden har våknet opp til en nyhetsfeed dominert av både svarte firkanter (BLM) og blåe profilbilder (urolighetene i Sudan), svart-hvitt bilder av kvinner ( kvinnevold, især i Tyrkia) og regnbueflagg (LGBTIQ).

Det er ingen tvil om at det kjennes godt, og bidrar til en fellesskapsfølelse å se hele nyhetsfeeden blir overtatt av temaer som er høyst relevant og viktig. Allikevel synes jeg det er vanskelig å delta. Ikke fordi jeg er uenig, men fordi sosiale medier føles litt kunstig.

Tilbake til min egen post den 2.juni så skulle det bare ta minutter før det viste seg at det var det jeg hadde gjort. Trådt feil.

For i takt med at feeden gikk i sort, forsvant også mye av budskapet og den viktige informasjonen som BLM-bevegelsen over tid hadde delt under samme hashtag. Jeg var altså med på drukne budskapet fremfor å løfte det frem.

Flau og med en ripe i egoet gikk jeg inn og redigerte innlegget. Kanskje hadde det vært bedre å ikke poste i det hele tatt?

I dag, litt over tre måned senere, er det lengre mellom innleggene om BLM. Nye hendelser sloss om oppmerksomheten og Instagram-feeden er igjen tatt over av fritidsbilder og farger.

Forandrer vi egentlig noe med vårt engasjement i sosiale medier?

Fra flygeblad til tweets

Aktivisme er i følge Store norske leksikon (..) "og gjennom handling fremme en sak som fører til sosial eller politisk endring". Å opposisjonere mot noe man anser som urett, er verken nytt i Norge eller på verdensbasis. Men mens våre forelder delte ut flygeblad og gikk fra dør til dør og samlet underskrifter, engasjerer de nye generasjonene seg i større grad digitalt og over nett. Både inntoget av internettet på 90-tallet og fremveksten av sosiale medier, har ifølge Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor bidratt til å redefinere måten vi kommuniserer og omgås på.

Det er ikke nødvendigvis slik at det er mer urett i verden i dag en det var før, men digitaliseringen har gjort det mulig å dele kunnskap og nyheter i rekordfart . Og det beste av alt, det krever lite ressurser og alle kan bidra fra sin egen mobiltelefon.

Ifølge en rapport fra 2017 oppga hele 66 prosent av de spurte som hadde deltatt i en aksjon eller demonstrasjon det siste året at de hadde gjorde dette gjennom internett.

Det kan tyde på at sosiale medier gir individer større mulighet til å engasjere seg og mobilisere til handling. Men blir det med "snakken" på nett eller fører dagens internett-aktivisme med seg endring?

Å skape engasjement fra egen sofakrok

Greta Thunbergs #Fridayforfuture er et eksempel på en bevegelse som starte online og spredte seg til hele verden. Ved å oppfordre folk til å ta til gatene og å skole-streike, klarte bevegelsen å gjøre online engasjement om til faktisk handling. Forskningen på sammenhengen mellom internett-aktivisme og endringene det faktisk bidrar til er derimot fortsatt mangelfull og meningene er mange. Mens de som taler for peker på det de anser som klare fordeler viser kritikerne at det også kan finnes en bakside. 

Blant skeptikerne nevnes både netthets, økt splittelse, ekkokamre, slacktivism og performative activism.

I følge Cass Sunsten er ekkokamre i sosiale medier det meningsuniverset som oppstår når algoritmer skreddersyr innhold som matcher brukerens preferanser og synspunkter. Dermed underbygges den oppfattelsen eller meningen man allerede har og forsterker riktigheten av denne. Ekkokammer er videre problematiske da en slik ensidig fremstilling kan forsterke forskjeller og skape et skarpere meningsskille enn det som faktisk finnes i samfunnet. Det er med på å skape et “oss” og “dem”.

Av de positive sidene som ofte trekkes frem er mulighetene som ligger i de sosiale mediene som et organisatorisk verktøy. Sosiale medier kan brukes til å nå mange og mobilisere potensielt store forsamlinger. Plattformer som for eksempel Facebook har gjort arrangementer til en av deres kjernefunksjoner. Gjennom denne funksjonen kan brukere opprette og dele informasjon om et arrangement, linke til billettsalg, motta påmeldinger og donasjoner etc. Dette gjør det enkelt for både privatpersoner og arrangører å “spre ordet”.

Sosiale medier og internett-aktivisme trekkes også frem som nyttige i arbeidet med å skape bevissthet omkring temaer, nye organisasjoner og bevegelser. Den siste tid med Covid-19 har også vist relevansen av online aktiviteter, og da særlig for den delen av befolkningen som ikke har mulighet for å delta fysisk.

I følge Julia Munslow er derimot en av de potensielle utfordringene med online aktivisme at man aldri helt har kontroll over omfanget og at det dermed kan være vanskelig å forutse og planlegge. Antall delinger, deltakere og interesse sier ikke nødvendigvis noe om den faktiske påvirkningen og budskapet kan lett gå tapt på veien via tusenvis av tweets og re-tweets, posts og re-posts.

Å trykke “delta” betyr ikke nødvendigvis at man gjør det

The New Yorker peker også på disse bevegelsenes manglende beslutningsevne og henviser til det Zeynep Tufekci kaller “tactical freeze” for å forklare hvordan flate strukturer og mangel på ledelse vanskeliggjør å føre saken videre til det neste nivået etter at marsjen, protesten eller kampanjen er over. Dette kan ofte føre til en underveldende og tom følelse.

Et annet uttrykk som ofte dukker opp i forbindelse med internett-aktivisme er “slactivism” eller “Performative action”

Slacktivism er i følge Oxford Dictionary engasjement på nett som ikke bakkes opp av faktiske handlinger og refleksjoner, som mange mener er en forutsetning for at internett-aktivismen skal ha effekt. Som Mulic skriver kan Slacktivism være et hjelpemiddel for å øke bevissthet men at dette ikke er nok i seg selv. Løsningen mot reell endring er ifølge henne todelt: ideelle organisasjoner må fortelle historien sin på en overbevisende måte som samfunnet ønsker å bli involvert i - mer enn bare å like eller dele - og publikum må være villige til å legge inn virkelig arbeid i å gjøre reelle forandringer i verden. Termen “performative action” blir videre brukt om handlinger man foretar seg i det digitale rom for å fremme et ønsket bilde av seg selv. I følge Munslow er dette tomme gester som gir et inntrykk av at man bryr seg, for så å ignorere problemet i det virkelige liv. Som mye annet kan det virke som at det å være politisk engasjert har blitt en trend og form for kulturell kapital.

I følge Euronews er påstander som dette, som portretterer aktivisme på internett som latskap ikke helt rettferdig. De viser til at online aktiviteter kan ha off-line konsekvenser, og at unge som engasjerte seg online hadde større sjans for og også engasjere seg fysisk.

Engasjement som fører til endring eller selvpromotering?

Den siste bølgen av BLM-bevegelsen skiller seg særlig ut fra tidligere initiativ på et punkt. I tillegg til å spre informasjon og mobilisere massene, har de plassert fokuset mot den enkelte av oss. Det er ikke lengre nok å "støtte i stillhet". Så betyr dette at vi alle må publisere svarte firkanter? Selvfølgelig ikke. Det finnes utallige måter å involvere seg og bidra til endring på og det ene er ikke nødvendigvis bedre enn det andre.

Sosial medier kan være et nyttig verktøy, særlig når det kommer til spredning av kunnskap. Selv om gjennomslagskraften i noen av tilfellene kan sies å være svakere enn hos de mer etablerte organisasjonen så har sosiale bevegelser og deres bruk av sosiale medier bidratt til å utvide forståelsen av aktivisme til å romme mer en det gjorde tidligere. Dette åpner også opp for nye måter å skape endring på og for at nye stemmer kan bli hørt.

Det er vanskelig å måle effekten av både tradisjonell og ny aktivisme og ideelle organisasjoner sin bruk av sosiale medier fremstår i mange tilfeller fremdeles som sporadisk og lite gjennomtenkt. Om dette stammer fra en mangel på kunnskap eller at effekten ved bruk av Sosial medier er dårlig er vanskelig å konkludere med. Det vi vet er at det ligger et stort og ubrukt potensialet i både tradisjonell aktivisme og internett-aktivisme og som verdensborgere bør vi jobbe for å utnytte dette.

Med en pågående pandemi har vi som verdenssamfunn for alvor blitt utfordrer på mulighetene som ligger i det digitale og hva det digitale rommet faktisk kan bidra med. Det fordrer derimot at man bruker det kritisk og at engasjementet på de digitale flatene følges opp og overføres til faktisk handling.

Sosial medier kan fort skape en illusjon om at man bidrog,  at endring allerede er oppnådd og jobben gjort, nettopp fordi det i de ulike kanalene kan se ut som om hele verden er med. Dette er sjeldent tilfelle da forandring ofte tar tid og ikke skjer over natten. Det er derfor viktig at vi fortsetter å engasjere oss, om det er digitalt eller fysisk. At vi våger å feile og at vi lærer av våre feil. Bare da kan vi faktisk endre noe.

Jeg blir nok aldri en super- aktivist på nett. Og det er også helt greit.