Er vi opplyste nok om rasisme i Norge?
Brutaliteten og drapet av George Floyd i USA var prikken over i-en, både for oss som visste og for oss som ikke visste hvilke tilstander afroamerikanere lever under i USA.
De siste to ukene har vi opplevd, sett og vært vitne til mye vold og urett, rettet mot afroamerikanere i USA. Den største hendelsen, som har rystet sjelen til en hel verden, var drapet på George Floyd som døde under en brutal arrestasjon den 25. mai 2020 i byen Minneapolis.
I samme periode har vi også sett og blitt introdusert for en rekke grusomme og rasistiske handlinger mot mørkhudede amerikanere.
23. februar ble Ahmaud Arbery drept av to hvite menn som skjøt han mens han jogget i sitt eget nabolag i Georgia i USA, skriver VG. De hvite mennene antok at han kunne være en innbruddstyv, og derfor drepte de han kaldblodig.
13. mars ble Breonna Taylor skutt minst åtte ganger og drept av politiet i sitt eget hjem. De trodde at en narkolanger brukte hjemmet hennes til å oppbevare narkotika og narkotikapenger. I følge Global News viste det seg at politiet verken fant noe narkotika og at mannen de var på utkikk etter allerede var pågrepet.
Det som både gjør meg frustrert og fascinert er norske mediers dekning av disse sakene. Søker man opp Breonna Taylor, fant man ingen norske artikler på hendelsen før for kort tid siden. Det syns jeg er litt rart, og litt trist. For hvis vi i Norge ikke får med oss slike hendelser som kan være med på å opplyse mange av oss, hvordan skal vi da bli oppmerksomme på den skjeve, ødelagte og skjulte maktstrukturen i USA og i Norge?
Finnes det MYE rasisme i Norge egentlig?
Samfunnet vårt har i likhet med resten av verden, blitt påvirket, traumatisert og engasjert av hendelsene i USA den siste tiden. Vi har også begynt å rette fokuset og tankene mot vårt eget land, hvor spørsmålet «finnes det mye rasisme i Norge egentlig?» har skapt refleksjoner blant befolkningen i Norge.
Hver gang jeg leser, ser og opplever at samfunnet stiller spørsmål til rasisme og om det finnes mye av det i Norge, blir jeg både ergerlig og sint på samme tid. Det spørsmålet indikerer egentlig at folk flest, om ikke alle, vet at det finnes rasisme i Norge, men bekymringer ligger på om det finnes «mye». Jeg føler ikke at jeg trenger å trekke store parallelle linjer mellom det som skjer i USA og Norge. Men paralleller må trekkes.
Læring gjennom opplevelser og erfaringer
Gjennom oppveksten og til den dagen i dag kan jeg fortsatt oppleve tendenser til at folk rundt meg både bortforklarer, tolker eller unnskylder hvordan jeg skal og burde forstå rasisme. “Det var jo bare et blikk, tror ikke det var ment slik du tolket det”, eller “personen flyttet på seg fordi de skulle av om et par stasjoner”.
Og da er spørsmålet mitt, hvordan kan du forstå noe du aldri har opplevd? Hvordan kan du forstå de ubehagelige blikkene på bussen, det at den store mannen dytter deg bort med kroppen sin når du går forbi ham. Hvordan kan du forstå når du ikke har blitt spyttet på gata, eller fått slengt kommentarer om din hudfarge etter deg?
Alle disse hendelsene gjør at jeg har lært gjennom opplevelser og erfaring. Alle disse menneskene hadde de samme blikkene, det samme hatet i øynene. Det var ikke nysgjerrighet eller varme i deres kroppsholdning. Det var noe skummelt ved dem.
De hadde en energi du trolig aldri har opplevd. Så slutt å forklar meg hvordan jeg burde tolke signaler du aldri har opplevd.
Felles ansvar mot et felles mål
Jeg tror at i vi først og fremst må starte å tørre å si at det finnes rasisme i Norge. Vi må tørre å tro at det finnes mange som både har opplevd og som fortsatt opplever rasisme i sin hverdag. Vi må sette ned foten og slutte å gjøre rasisme til noe tabu. «Ikke dra rasisme-kortet» er med på å usynliggjøre en sannhet som finnes i vårt samfunn. Vi må tørre å stå opp for hverandre og mot diskriminering og hat. Vi må tørre å tro at bare fordi du ikke ser det, så betyr det ikke at det ikke finnes. Vi må bryte ned vante tanker og holdninger og tørre å bryte med vår egen komfortsone.
Koronaviruset er heller ikke synlig men fortsatt dødelig. Dette må vi også tørre å tenke om rasisme.