Om vi holder øye med USA, hvem holder øye med oss?
De siste dagene har instagramposter, facebookinnlegg og twitter-threads som kondemnerer den rasistisk motiverte politibrutaliteten som ledet til drapet på George Floyd florert på sosiale medier. Selv har jeg bidratt med både posting og liking, men det har også slått meg at mange nordmenn virker langt mer komfortable med å diskutere amerikansk rasisme enn de er med å diskutere rasismen som finnes i det norske samfunnet.
Kanskje er ikke det så rart. Diskusjoner om rasisme, både på skolen, i media og i populærkultur, tar ofte utgangspunkt i afroamerikansk frigjøringskamp. Vokabularet vi bruker for å diskutere rasisme - slaveri, Jim Crow, og Ihaveadream - er hentet direkte fra amerikansk historie. Samtaler jeg har om rasisme, enten de handler om diskriminering, politibrutalitet eller minoriteter som overrepresenteres i kriminalitetsstatistikken, fokuserer ofte utelukkende på USA.
Til tross for at jeg er sikker på at de fleste vet at rasisme ikke er et unikt amerikansk konsept, kan det se ut til at vi som samfunn mangler vokabularet til å diskutere den norske rasismen.
Jeg ble, i motsetning til mange andre, aldri et offer for hatkriminalitet, mobbing eller utestenging på bakgrunn av hudfarge i min oppvekst. Likevel kjente jeg alltid på en følelse av annerledeshet. Jeg forsto ikke hvordan jeg skulle forklare denne følelsen av fremmedgjøring og valgte derfor lenge å overbevise meg selv om at den ikke eksisterte. Jeg hadde lært at rasisme kom i form av hatefulle ytringer og vold. Jeg hadde jo aldri opplevd noe sånt, fortalte jeg meg selv, så det vonde jeg følte var nødt til å stamme fra noe annet enn det at jeg vokste opp som minoritet i et hvitt miljø.
Rasismen lever i beste velgående i Norge
Jeg måtte bli eldre, måtte gjøre min egen lesning og ha mine egne samtaler med ungdommer som så ut som meg, før jeg forsto at rasismen levde i beste velgående i Norge, slik den gjør i alle vestlige land. Den norske rasismen er, som all rasisme, en del av infrastrukturen i samfunnet.
Den er en del av alle offentlige og private institusjoner, en del av økonomien, en del av kulturen. Kort sagt eksisterer den overalt. Nettopp derfor kan den være vanskelig å både identifisere og diskutere.
Første steg er å innse at vi har et problem
Man trenger ikke se lenger enn til den overveldende majoriteten av hvite ansikter i vår egen regjering, hos våre stortingsrepresentanter, politikere, lærere, byråkrater, politifolk, skuespillere, millionærer, journalister, øvre middelklasse og ledere i offentlig og privat sektor for å forstå at noe er galt.
Etniske minoriteter i Norge sviktes av systemet. Våre politikere velger ofte å ikke snakke om den institusjonelle rasismen. Kanskje sitter de ikke med den nødvendige kunnskapen og forståelsen nødvendig for å gjøre det heller.
Institusjonell rasisme er et mangehodet uhyre, og å bekjempe den kan til tider virke umulig. Likevel tror jeg det første skrittet, slik det som oftest er, er å innse at vi har et problem. Å se så mange nordmenn løfte en knyttneve i været, på sosiale medier og i virkeligheten, for å kjempe for svarte amerikanere som George Floyd, Ahmaud Arbery og Breonna Taylor, er godt å se. Men det er viktig at vi innser at å sammenlikne den amerikanske situasjonen med den norske er nytteløst.
Å peke på problemer som finnes i det amerikanske samfunnet som vi ikke har i Norge gjør ikke den norske rasismen mindre virkelig, eller mindre verdt å kjempe mot. Det er så mye vi kan gjøre bedre. La oss erkjenne det.