Jeg er en Third Culture Kid - så hvor er da hjem?

Grunnen til dette er at jeg vet at samtalen kun handler om meg og jeg kan ikke stille det samme spørsmålet tilbake og ha en samtale. I stedet blir det en monolog hvor jeg forklarer at jeg er norsk, men at jeg er oppvokst i Frankrike.

Og forstå meg rett - jeg vet hvor heldig jeg er for å ha kunnet oppleve det. Men når du ikke kan stille de samme spørsmålene du får tilbake til den andre personen så føles det litt ut som du er i et avhør. Det blir litt som når hun som sjekker bagasjen din inn sier “ha en god tur” og du svarer “takk, du og!”. Fordi når noen som er født og oppvokst et sted spør om du er et diplomatbarn, noe jeg ikke er selv, så er det en liten sjanse for at de er det.

Selv om jeg kun har et norsk pass så er svaret mitt alltid norsk-fransk til dette spørsmålet. Fordi det er de to kulturene jeg er oppvokst med. Jeg vil alltid føle meg for fransk når jeg er i Norge og veldig norsk når jeg i Frankrike. Og når jeg er i et annet land så er jeg bare en utlending.

Jeg er en Third Culture Kid

Third Culture Kid (TCK) er barn og unge som er oppvokst i en kultur som ikke er foreldrenes kultur, og som derfor lager sin egen kultur. Ingen TCK har like opplevelser - noen har flyttet mange ganger før de fyller 18 år, andre bor kun et sted hele livet. Men det som differensierer TCK fra immigranter, er at de flytter som regel tilbake til hvor de kommer fra i løpet av deres liv.

"Hvor er hjemme?"

Dette spørsmålet henger litt med det forrige og kommer som regel opp når noen finner ut av at jeg ikke er oppvokst i Norge.

Hjem kan ha flere betydninger - det kan være stedet hvor foreldrene dine er fra, der hvor du er født, der hvor passet ditt er fra, plassen hvor du bor eller stedet hvor du føler deg mest komfortabel.

Og ingen TCK vil gi deg det samme svaret. For noen er det “hjemmet” hvor passet deres er fra eller hvor de er oppvokst eller hvor foreldrene er fra. For min del har jeg i mange år trodd at hjemmet mitt var i Norge fordi det er der foreldrene mine er fra og der hvor jeg er født.

Vel, den tanken varte helt til jeg flyttet til Norge at jeg innså at selv om jeg var oppvokst med norsk tv og norsk pålegg så var jeg ikke like norsk som jeg trodde jeg var.

Jeg måtte plutselig lære hva janteloven var, hvordan man vorset i Norge og hvordan man fikk venner i Norge. Jeg fikk faktisk et kultursjokk, og selv om jeg trodde at overgangen kom til å gå enkelt så innså jeg at jeg var en innvandrer i egen kultur. Etter mye tenking så har jeg kommet fram til at mitt hjem ikke er i Norge, men i Genève. Det er vel fordi de fleste jeg vokste opp med også er TCK. I mange år trodde jeg at det var normalt å være fra et sted og bo i et annet land, og jeg forsto ikke helt hvorfor det ikke var normalt.

Jeg skulle ønske jeg kunne slippe å fortelle om halve livet mitt når jeg først skal bli kjent med noen. Ja, det var et øyeblikk der jeg skulle ønske at jeg ikke trengte å lære fransk, særlig når vi fikk masse lekser på skolen og jeg hadde hørt at man ikke fikk lekser i Norge.

Men hver 17. mai når jeg kan ta på meg bunaden og ser andre i bunad og norske flagg overalt så husker jeg hvor stolt jeg er for å være norsk.

Jeg har kanskje ikke en limo eller sko i alle farger, men jeg har det beste av begge verdener.