Tom barnevogn i Tromsø

Det skal bakes pepperkaker, og vi skal se adventskalenderen Snøfall sammen hver dag. Det skal lukte gløgg og svibel og apotekets kongerøkelse, men ikke for mye, for det er så mange som er allergiske. Ungene skal ha juleklær, og så skal vi prøve å finne en dag å «gjøre noe» sammen med naboene, istedenfor å gi gaver til hverandre, for vi vil såklart være miljøbevisste, og minske litt av denne kjøpefesten. Men bare litt, for vi skal jo gi ordentlige gaver til våre egne barn, sminkedukker og spill til PlayStation, Nike-bukse og Elsa-sko. Og så skal jo ungene gi gaver til hverandre, og så skal de jo få en nissegave, nissen må jo komme, sant, de er ikke for store til det.

Nei, ungene er ikke så store. De er ikke så langt unna alderen til de to barna som nå er døde etter at de, mamma, og lillesøster ble hentet opp av vannet på Fagereng i Tromsø, for noen få uker siden.

Det vannet som ikke engang på sommerstid blir spesielt varmt. Hva tenkte de, jentene, da de skulle ut i vannet? Måtte ut i vannet. Ble bært ut? Fortalt noe, fortalt hva da? De må ha vært så redde. Og så kalde. Så små.

“På stedet ble det funnet en barnevogn og støvler”

Svaret på hva mammaen tenkte, om hun tenkte, hvilke vurderinger hun gjorde, hva som ligger bak denne tragedien, får vi kanskje aldri. «De virket som en helt normal familie» uttalte en nabo til NRK. Ja. De fleste familier virker helt normale. Kan vi tørre å tenke tanken om at inkludering er noe av nøkkelen til å avdekke, forebygge, fange opp noe av det som rører seg i alle de normale familiene rundt oss. En annen nabo beskrev dem som «En smilende familie, som kanskje var litt ensomme».

Jeg sier ikke at vi ikke bryr oss. Ingen er uberørte av dette. Vi er med på støttemarkeringer og vi samler inn penger, ambulansen kjører kortesje til Fagereng i Tromsø. Det er en merkelig stemning i byen, på jobb, hjemme, det ligger over oss, inni oss, det er en knyttneve, vi forstår ikke, vi er glade for at det minste barnet ser ut til å klare seg, og vi gråter for de som ikke gjorde det.

Ordføreren sa at han syntes minnemarkeringen var fin. Enig. Han sa «Det viser bare at folk i Tromsø kommune bryr seg. Det må vi ta vare på. Man ønsker å bry seg og være inkluderende» (Itromsø, 08.12.19). Er vi det? Er det fordi Tromsøværinger ikke er spesielt fordomsfulle, at vi liker å kalle oss inkluderende.

Inkludering er kanskje ikke det samme som å oppføre seg som folk. Må vi muligens ta det et skritt lenger for å virkelig være inkluderende?

Hvordan vi bryr oss

Hvor mange sudanesere, eller syrere, eller somaliere, har vært hjemme hos deg eller meg?

(Og det er bare å skrolle til starten av teksten jeg har så dårlig tid til å skrive, så skjønner du at når en finger peker på deg, så er det fire som peker på meg selv). Hvor mange med hijab har vi tenkt at det ville vært ok å snakke mer med enn et hei når vi henter i barnehagen eller følger til skolen?

Hvorfor snakker vi ikke mer om dette?

Nå som fireåringen aldri mer skal hentes i barnehagen, og syvåringen aldri mer følges til skolen.