Gjør 2020 til et Pride-år: Vær annerledes, selv om du sitter alene

Vi henger ut av vinduet og klapper for helsearbeidere, vi deler motiverende innlegg i sosiale medier og kjefter om håndhygiene. Vi varsler når naboen har fest, for slik er jo ikke lov lengre. Alle ser på Tiger King, alle går tur, alle skal forstå alt og akseptere den nye hverdagen.

Det føles nesten som om man slåss om å være flinkest, selv midt i en krise. Jeg sier ikke at man ikke skal lytte til myndighetene, fordi det skal man, men man må også akseptere at mennesker reagerer forskjellig - at flokken er mangfoldig.

Skal vi overleve 2020 må vi begynne å gi rom for å ha andre problemer. Også i år. For mennesker som slet før koronaviruset, kommer sannsynligvis til å slite enda mer når pandemien er over. De av oss som lenge har kjent på ensomheten, kommer sannsynligvis til å føle oss mer ensom enn noen gang, uansett hvor mye vi henger ut av vinduet og applauderer. Vi må ha plass til annerledeshet, selv i en tid der vi søker likhet og fellesskap.

Gjør 2020 til et Pride-år!

I sommer kan vi ikke samles i gatene for å feire mangfoldet. Det kommer ikke til å bli noe parade og selv om mange festivaler nå satser på digital-markering, så vil det ikke bli det samme.

Mange har mistet kanskje den ene uken i året der man føler seg 100% som seg selv. Og det er noe helt annet enn å miste en konsert eller en ferietur.

Pride er viktig for mange, og jeg skulle bli godt opp i tjueårene før jeg selv skjønte hvor viktig det var for meg. For parade-dagen er den ene dagen der jeg føler meg helt trygg gående gjennom byen som meg selv. Den ene dagen der jeg opplever at folk smiler og hilser, i stedet for å skjære grimaser. Og jeg er absolutt ikke alene. Og jeg er heldig. Jeg er ute av skapet og får skrive og snakke mye om kjønn og seksualitet. Men det er mange som enda sitter i skapet, kanskje med en halv fot utenfor, gjerne innestengt med familier som ikke gir dem rom til å være seg selv. Unge som vil få et beinhardt 2020.

Finn frem flagget

Det siste året har jeg gått med et flagrende regnbueflagg hengende på ryggsekken min. Opprinnelig stiftet jeg det fast etter at et lesbisk ektepar fra Sandnes i Rogaland i fjor fikk huset ramponert fordi de hadde reist regnbueflagget på 17. mai. Men flagget mitt ble hengende, det har blitt en stille markering. Og jeg har fått negative reaksjoner; i løpet av sensommeren og høsten i fjor var det ved to anledninger menn som forsøkte å rive det fra meg. Heldigvis hadde jeg bestilt 200 fra Ebay.

Vi kan ikke samles for parade, men vi kan gå i parader alene. Vi kan bære flagget på vei til butikken, eller på tur, vi kan vise verden rundt oss at vi tenker mangfold også i år, selv om mange av oss sitter alene. Og ikke minst, vi må snakke mer om mangfold enn noen gang tidligere. Jeg vet ihvertfall at i juni, når paraden skulle ha vært, skal jeg finne frem det store balkongflagget mitt, pakke meg inn i det og gå meg en tur alene… Med mindre en eller annen fra Helsedirektoratet skal forby det også.