Verdens økonomi: Hvorfor bare forsterkes ulikhetene?

Det er provoserende at ulikhet i makt og rikdom stadig øker. Ikke bare fører dette til fattigdom og sult. Det skaper også polarisering, sårbarhet og usikkerhet. De siste månedene har vi sett hvordan koronakrisa har rammet hele verden. Likevel har noe så ‘nøytralt’ som et virus bidratt til å forsterke forskjellene. Nei, viruset går ikke aktivt ut etter de mest sårbare. Men når vi stiller med svært ulike utgangspunkt, som kvalitet i helsevesenet, trygge boforhold og økonomisk sikkerhet - ja, da rammes også et virusutbrudd ulikt.

I fattige land som Malawi står man overfor store dilemma - skal det innføres strenge tiltak for å redusere smitte i et samfunn med allerede presset helsevesen, men da samtidig risikere at store deler av befolkning ikke får solgt varene sine de avhenger av for å livnære seg selv og sin familie? Det blir for de involverte et valg mellom pest eller kolera. Også i Norge ser vi at forskjellene forverres, med økt arbeidsledighet og permittering.

Et annet eksempel på en tilsynelatende ‘nøytral krise’ som i realiteten forsterker eksisterende forskjeller er miljøkrisa. Klimaendringer og naturødeleggelser går heller ikke aktivt etter enkelte mennesker, og hver enkelt av oss rammes til en viss grad. Likevel er konsekvensene størst i fattige land. Aller hardest rammes unge, kvinner, maginaliserte grupper og de med færrest ressurser. De som har bidratt minst til miljøødeleggelser og sosial dumping, og samtidig dratt minst nytte av de økonomiske og politiske vinningene disse ødeleggelsene har ført til, må betale den største prisen.

Miljøkrisa har sine røtter i et overbruk som går langt over jordas tåleevne. Dette bunner idèen om evig økonomisk vekst. Dagens økonomiske system er lagt opp til at økonomien stadig skal ekspandere, og vekst er nærmest synonymt med utvikling og velstand. Da ignores utfordringene for de som betaler prisen for den kontinuerlige veksten. Sykepleierne som jobber på stoppeklokkementalitet, kystfiskerne og småskala matprodusenter som skvises ut av ressurssterke, profittsøkende selskaper og mister livsgrunnlaget sitt eller ungdom i Øst-Kongo som arbeider under livsfarlige forhold for å utvinne mineraler som brukes i våre mobiler.

Det endeløse jaget på økonomisk vekst bunner i at penger også er makt. Med store formuer kan individer, stater og selskaper kjøpe og investere der de ønsker, som oftest med mål om fortjeneste. Problemer er at i dette spillet, er det noen som taper. Den såkalte ‘trickle-down effekten’ er ikke reell. Derimot ser vi at økonomisk vekst og overskudd samles på toppen. 44% av verdens rikdom eies av 1% av befolkningen. En grunnleggende årsak til dette er hvordan det globale handelssystemet er organisert. I dette systemet er det rike land og store multinasjonale selskaper som setter spillereglene, og dette gjøres med egen profitt for øyet. Selv norsk bistandspolitikk skal ‘tjene norske interesser’.

Produksjon av varer er fortsatt organisert på bakgrunn av trekantmodellen fra kolonitiden. Litt forenkla blir billige råvarer hentet ut fra afrikanske land, deretter utnyttes billig arbeidskraft, ofte under farlige forhold, i Asia eller Latin-Amerika. Design, markedsføring og salg, de delene som det er lagt opp til at tar færrest ressurser, men gir størst gevinst, skjer i Europa og Nord-Amerika. Resultatet er at fattige land sitter igjen som råvareprodusenter for rike land, uten mulighet til å selv utvikle en robust økonomi som kan konkurrere med Vesten og dermed viske ut de enorme ulikhetene. Samtidig er internasjonale handelsavtaler og globale organisasjoner som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet basert på prinsipp hvor de rikere landene i praksis har større forhandlingsmakt, noe de vet å benytte seg av, som igjen øker forskjellene.

Dette systemet er så satt at det nærmest blir ansett som en naturlov. Heldigvis er det ikke det, noe som betyr at vi kan endre hvordan systemet fungerer. Det holder derfor ikke med symptomlindrende smertestillende som utviklingsstøtte for unge entreprenører som må operere innenfor de urettferdige spillereglene. Derimot må vi gå til kjernen, til hvordan økonomiske og politiske system, internasjonale avtaler og maktbalanser er organisert. Vi må tørre å utfordre det etablerte og innse at nyliberalismen ikke er det kjente og kjære, men at vi derimot kan skape en ny normal. En normal som legger opp til rettferdig fordeling av goder og ressurser i dag og i framtida for alle mennesker. En normal hvor vi lever innenfor jordas bæreevne, samtidig som vi sikrer alle menneskers behov. Med mindre forskjeller oppnår vi også mindre polarisering og et sterkere samhold.