Illustrasjonsbilde av det hvite hus i Washington DC, USA tatt av Jorge Alcala fra Unsplash

Blir valgkampen i USA av den skitne sorten?

22. september 2020

Få kan slå seg på brystet å si at de så det politiske jordskjelvet komme. Novemberdagen i 2015 da New Yorks utskjelte, eksentriske og frittalende sladderbladprofil og eiendomsmogul plutselig ble verdens mektigste person. Mange, undertegnede inkluderte, håpte og trodde at president Trump ville være en mildere og mindre absurd opplevelse enn kandidat Trump. Der tok vi fryktelig feil.

Nå sier de fleste: «Denne gangen klarer han det ikke. Han har ødelagt for seg selv.»

Mye ligger definitivt til rette for et skifte i Det hvite hus ved neste korsveg. Biden er en sterk, erfaren og tøff motstander for Trump. Men Biden har på ingen måte fremstått som det trygge valget demokratene håpet at han skulle være. Hans debatt- og intervjuprestasjoner har avslørt en rekke svakheter ved demokratenes hvite ridder.

Her er et knippe av hans tvilsomme og lite gjennomtenkte uttalelser:


Dette er selvsagt ikke så ille som hva Trump ofte lirer av seg, men han tar nesten ikke skade av det, hans tilhengere setter sågar pris på «rett fra levra-tale». Biden, og demokratene generelt, kan ikke tillate seg å snakke på den måten. Det er ingen tvil om at Trump-kampanjen vil forsøke å angripe Biden på hans til tider usjarmerende måte å snakke på, uansett hvor paradoksalt det måtte høres ut.

Biden virker tidvis sløv, uforberedt og trøtt – en kardinalsynd i møte med Trump-maskineriet. Jeg tror Biden ville tapt om det ikke var for den verdensomspennende pandemien som har rammet USA hardt. Han har blitt kritisert av republikanere for å være usynlig. Han har stort sett holdt seg nede i kjelleren sin, da han er i risikogruppen for viruset. På mange måter kan dette ha vært en genistrek for Biden-kampanjen. Få vil stille spørsmål ved at en eldre presidentkandidat er føre-var i koronatiden. I tillegg gir dette Biden en unnskyldning til å ikke si så mye dumt, da han ikke er like tilgengelig som om han hadde drevet en tradisjonell valgkamp. Denne kjeller-strategien har sågar gitt Biden en solid ledelse på meningsmålingene.

Både Trump og andre republikanere forsøker iherdig å lokke ham ut med ustanselige angrep av mer eller mindre saklig karakter, men han har, noe overraskende, ikke latt seg lure. Han holder seg unna.

Demokratenes presidentkandidat har altså klart det kunststykke å sitte stille i båten mot uværet Trump. Trumps største fiende i valgkampen er nå ham selv og Biden står ikke i veien.


De siste månedene har mildt sagt vært brutale for presidenten. Koronapandemien, svekket økonomi og landsdekkende demonstrasjoner mot rasisme og politibrutalitet. Samtlige faktorer har avslørt hans fraværende lederegenskaper.

Likevel vil tiden komme da Bidens kjeller-strategi ikke lenger holder. En tid hvor han må ut av skyggene og inn i ringen. Det er her Trump kan hente inn forspranget han har tapt de siste månedene. Biden skal blant annet møte presidenten til debatter på landsdekkende TV. Vi har all grunn til å tro at dette vil bli en blodig batalje, noe Trump har vist seg å takle greit. Klarer Biden å rydde opp i det vaklende inntrykket han ga oss i debattene mot sine demokratiske motstandere, eller vil presidenten partere ham for åpen scene?

Alt tyder på at 2020-valgkampen blir av den skitne og usjarmerende sorten. Tro ikke at en eventuell Biden-seier vil endre noe i amerikansk politikk. Frontene er steile, samarbeidet ikkeeksisterende og samfunnet polarisert.

En spørreundersøkelse fra 2018 viser at 70 prosent av republikanere og 60 prosent av demokrater mener det motsatte parti utgjør en «trussel» mot USA. Ingenting tyder på at disse tallene har gått ned, tvert imot. Sånn sett er bare Trump et av mange symptom på problemene som rir verdens mektigste stat.

Det demokratiske parti er usynkroniserte og i ideologisk oppløsning. Det republikanske parti er blitt en feig og kult-lignende versjon av partiet Reagan bygget på 80-tallet.

Vinneren av 2020-valget vil i beste fall overta et skakkjørt politisk system med behov for drastiske institusjonelle og kulturelle endringer.