Etter en fin sommer går tiden mot høst og kaldere vær, selv hos oss helt her sør i Kristiansand. Søndager er det ikke alltid så mye som skjer, om ikke det er en «smeigedag» og alle vil ut å nyte siste ordentlige soldag før vinteren, på tur i skog, eller bare en liten runde i Kvadraturen. De gangene jeg har besøkt Dragefestivalen, har det blåst godt, det hadde kanskje ikke vært min første tanke å tilbringe dagen ute. Altså ikke en typisk utedag. Men når man har en grunn til å komme seg ut, er det bare å få på varme klær og komme seg avgårde.

Det er ikke det at jeg er så inderlig glad i å fly med drage. Såklart er det gøy å prøve og få dragen til å fly. Å se dragen løftes av vinden, og å la den sveve blant andre drager. Det kan se så enkelt ut, men man trenger både god vind, og jeg synes sannelig man trenger litt øving også for å få dragen opp til værs. 

Det er ikke det at jeg er så inderlig glad i å fly med drage. Det jeg er glad i, det er mennesker. Og mens drager i alle verdens farger fyller himmelen er bakken dekket av folk. Det er barn, det er gamle, det er voksne, det er ungdommer og familier. Det er et fargerikt mangfold.

Å holde dragen flyvende blant alle de andre flyvende dragene, er ikke bare bare. Noen ganger krasjer drager i hverandre og går ned. Man trenger tålmodighet for å begynne og nøste opp tråden, ofte har man også krasjet i noen og man må samarbeide om å nøste løs dragen. På denne måten blir dragekrasj en mulighet for å hilse på noe du ikke kjente fra før.

Dragekrasj blir til menneskemøter, kanskje får du en hyggelig ny bekjent?

Et tiltak for inkludering

Familier med liten mulighet til å kunne kjøpe en drage kan få hjelp fra forskjellige foreninger i byen som har drager på lager til medlemmer og bekjente de vet kan trenge det.

Festivalen ble startet som et tiltak mot utenforskap, et tiltak for inkludering. Jeg elsker tilnærmingen,  og ser for meg at det kanskje begynte litt som dette: «la oss gjøre noe gøy, starte en festival eller noe»!

Enda en ting som er virkelig vakkert er de frivillige, noen har tidligere i sin barndom i et annet land enn Norge lært å mestre drageflyvning. De går rundt og er tilgjengelig for å bidra med tips og triks, de er en viktig ressurs og bidrar gjerne med sin kunnskap.

For noen år siden kom jeg i snakk med en godt voksen mann på en bensinstasjon i nabobygda til Kristiansand, mannen hadde afghansk opprinnelse. Vi kom i snakk om festivalen og drager. Han, en voksen mann, ble så rørt over minner fra sin barndom at det var nesten så jeg kunne se en tåre i øyekroken.

Smilet hans var fylt av livsmot og glede, kanskje var det til og med et snev av tilhørighet jeg så?