Jeg elsker å være ut på tur, elsker å sitte ved bålet. Det er deilig å holde rundt en varm kopp kaffe mens jeg ser på soloppgangen. Om jeg kunne klare det på egen hånd, det var et annet spørsmål.

Jeg har alltid vært eventyrlysten, og alltid vært nysgjerrig. Det kan kanskje virke som en farlig kombo, men jeg har aldri hoppet fallskjerm og har ikke vært i India. Men dette var noe annet. Dette var egentlig en ganske trygg ide, i stille og harmonisk norsk natur.

Hvorfor ikke?

Det var flere ting som kunne skape frykt: mørket, fremmede, ensomheten. Jeg har alltid vært mørkeredd. Ofte tvinger jeg kjæresten min til å holde vakt når jeg bruker utedoen midt på natten. Jeg lurte på om ensomheten ville overvelde meg.

Hva om en forbigående grevling blir aggressiv? Hva om en mann prøver å tvinge seg inn i teltet mitt? Nei, jeg måtte bare skyve disse tankene til siden.

En dag tidlig i september fant jeg frem et kart over Nordmarka og begynte å lete etter mulige teltplasser. Jeg skulle gjøre det midt i uka, og selvfølgelig bare når værmeldingen meldte kun sol og gode forhold. Det måtte være ved et lite vann, slik at jeg fikk oversikt over hele vannet og kunne få med meg alt som skjedde. Jeg er egentlig ikke så flink til å navigere, så stiene måtte være ganske tydelige skiltet. Jeg bestemte meg for et vann og begynte å pakke.

Den store utfluktdagen

Da selve dagen kom så ordnet jeg den siste lille detaljen: en øks plassert veldig synlig ytterst på sekken. Jeg gikk av på bussholdeplassen og så meg rundt: ingen andre hadde gått av.

Etter 30 meter begynte jeg å kose meg. Dette var digg! Bare lyden av støvlene mine på bakken og lukten av naturen.

Jeg brukte kart og en app for å navigere meg frem til vannets beste teltplass: massevis av plass og den perfekte bålplassen.

Det var egentlig ganske travelt rundt vannet denne dagen. Det var sopplukkere, joggere, og til og med en jeger og sønnen hans. På andre siden av vannet kom det en fyr gående med bikkja si. Mens jeg satt og drakk kaffe i sola, fulgte jeg plutselig nøye med. Han hadde begynt å pakke ut. Hæ, tenkte jeg. Hva i alle dager? Jepp, han satt opp en tarp, lagde seg en kopp kaffe, og begynte å fiske. Han virket ung og rolig. Bikkja hans var liten og helt sprø. Jeg studerte han nøye for å bestemme meg om han var en fare eller ikke. For sikkerhets skyld satt jeg i gang med vedhugging i synslinjen hans. Jeg er tøff!, tenkte jeg. Jeg er tøff!

Så kom mørket

Dagen gikk ganske raskt og plutselig begynte solen å gå ned. Jeg gjorde klart bålet og satt der til langt ut på kvelden, lenge etter solnedgangen. Jeg tenkte på hvor deilig det faktisk var å komme meg ut og klare dette på egen hånd. Det var mye enklere enn jeg hadde trodd. Men jeg hadde fortsatt en hel natt å komme meg gjennom, og det hadde blitt kaldt ute. Jeg kom meg inn i teltet og krøp ned i soveposen. Jeg så litt på YouTube før jeg turte å slå av lykten. Jeg klarte faktisk å sove.

Jeg våknet midt på natta og frøys. Jeg tok på meg jakka mi, lua mi, og sov videre. Når jeg våknet igjen var det blitt lyst ute. Yes, I made it! tenkte jeg. Endelig morgen, selv om det var vanvittig kaldt ute. Jeg satt i soveposen mens jeg lente meg ut av teltet for å få kaffen i gang. Klokken var sju, og jeg var overtrøtt, men jeg var glad.

Jeg sendte en kjapp melding til kjæresten og bestevenninna mi: jeg klarte det! skrev jeg. Du er tøff, skrev de tilbake.

Seiersrunden

Jeg pakket ned teltet og gikk tilbake til bussholdeplassen med et stort smil om munnen hele veien. Det føltes som en seier, og det var det vel. Det var mange som skrev til meg hvor tøff jeg var, eller at dette kunne de aldri ha gjort selv. Nesten alle faktisk. Folk som er mye mer sporty og større friluftsentusiaster enn det jeg er. Jeg tror det kommer av nysgjerrigheten min, noe som jeg synes å ha mistet en god del av siden jeg ble voksen.

Samtidig så føltes det ganske så voksent å utfordre grensene mine, samtidig som det gav meg en skikkelig mestringsfølelse. Eventyrlysten hadde fått påfyll. Og takket være sosiale medier var jeg aldri alene hvis ikke jeg ville være det.

Jeg vet ikke når neste turen blir, men en tur blir det, definitivt. Med øksa plassert veldig synlig ytterst på sekken.