Evakuer Soria fra Moria: Hjelp barna i Moria leiren på Lesvos
Tekst
Tekst
Det var en gang et par folk som hadde en sønn, og han het Soria. Like fra han var smågutt, fikk han aldri ta seg noe til, men satt bare og raket i asken. Asken var ruinene av hans tidligere liv, svunnet hen i krig og konflikt. Han forsøkte å finne på noe å lære og leke som andre barn, men fant fort ut at det eneste å gjøre var å grave i asken igjen. Men så kom en gang en voksen mann og spurte Soria om han ikke hadde lyst til å bli med ham og fare til sjøs og se trygt land med mulighet for et normalt liv, så lenge Soria betalte godt for seg. Jo, det hadde Soria lyst til.
Hvor den overfylte båten seilte, visste ikke Soria, men langt om lenge kom det en sterk storm som herjet som en krig over båten. Frykten blåste opp i øynene på Soria. Alle menneskene om bord var maktesløse, kalde og redde. Da stormen stilnet, visste de ikke hvor de var. De hadde drevet inn mot en fremmed kyst, som ingen av dem var kjent på. Ikke visste de at de kun var én båt blant tusenvis som seilte mot trygghet i Europa.
Ikke visste de at de kun var en liten dråpe i et hav av desperasjon, med lite håp om å kunne bli reddet.
Da det ble så stille at det ikke rørte seg en fjær, ble de liggende ubevegelige i båten. Soria tryglet mannen om å få gå i land og se seg om, for han ville heller gå enn å dø ute på havet.
«Synes du du kan vise deg for folk», sa mannen, «du har jo ikke annet til klær enn de fillene du står og går i». Soria stod fast på sitt, og så fikk han da lov til slutt, han visste at det ikke var noen vei tilbake. Så han gikk, på veien mot håp, mot trygghet, mot et verdig liv. Men snart fikk han se at det slettes ikke var et vakkert land.
Overalt der han kom fram, var det lange bakker med små, hvite telt, hauger av søppel og milelange køer av mennesker som ventet hele dagen på en matbit. Det var desperasjon og elendighet så langt øyet kunne se. En klump av frykt bredte seg i magen hans. I skumringen så han et stort, lysende telt langt der framme. Jo nærmere han kom, desto reddere ble han.
Teltet var overfylt av mennesker i nød, mennesker så redde at de ikke turte sove om natten, så syke at de knapt kunne bevege seg. I teltet satt barn som ham, så fortvilte at de ikke lenger lekte eller lo.
Da Soria så at det ikke lenger fantes helsehjelp eller hjelpearbeidere i teltet, forsto han det: de var forlatt og alene i nøden.
Han hadde hørt at det fantes trygghet i det ukjente landet, og muligheter som var så gode at han aldri hadde sett noe lignende, det var ressurser både av gull og sølv, men han forstod fort at folk som ham var det for mange av.
Folk som ham hadde ingenting. I Europa var han ingenting.
Da Soria hadde vært i Moria en stund, og ingen så ut til å hjelpe ham, gikk han bort og banket på en lukket dør. Der inne satt EU og spant på en rokk.
«Nei, nei da!» ropte EU, «tør det komme folk i nød hit? Men det er nok best du går igjen, dersom ikke Korona skal sluke deg, for her lever folk underernært, uten vann-, sanitær-, og hygienefasiliteter og er derfor ekstra sårbare. Her kan ingen gå i karantene, nei, det finnes ingen utvei».
«Nei», sa Soria, «jeg går ikke, for jeg er bare et barn, jeg har ikke noe vondt gjort, og jeg har ikke noe å være redd for». Men det brydde ikke Korona seg om, for rett som det var, kom viruset susende mot Moria.
«Huttetu! her lukter sårbare menneskers blod!» sa Korona og satte hodet inn gjennom døren. Soria ble lammet av en følelse av hjelpesløshet. De var virkelig forlatt og alene i nøden.
Midt i all håpløsheten sto Soria i Moria og fryktet at han ikke ville få beskyttelse fra EU, og satte i å gråte og bære seg, og han var så rent mistrøstig at de slett ikke kunne stagge ham. Det var ingen steder å gjemme seg i Moria, snart ble leiren et fengsel av smitte. Han tenkte på hjemlandet han savnet så sårt, på foreldrene, om han noen gang ville få se dem igjen, for fant han ikke trygghet, følte han ikke at det var verdt å leve.
Men Soria var heldig. Noen fant ham, forkommen og motløs, slik skilte han seg ikke ut fra de andre menneskene i leiren.
"Her er uskyldige barn som trenger trygghet" hørte han stemmene si. "Kan vi evakuere barna fra Moria?" spurte Norge, spurte EU. "JA!" ropte de i kor, det er det rette å gjøre. I anstendighetens navn hentet de barna, reddet liv og ga beskyttelse så barna kunne leve lykkeligere alle sine dager.
Og snipp snapp snute, så var kanskje ikke alt håp ute - eller?
Teksten er inspirert av folkeeventyret om Soria Moria slott skrevet av Peter Christen Asbjørnsen.
PASSING ON THE MIC:
Du kan også skrive om noe du bryr deg om