Grensekryssinger preger Palestinske bønders hverdag

Der dyrker du agurk, tomat, avokado og oliven. Inntekten du får fra dette er ikke mye å bli rik på, men det er nok til at du klarer å forsørge deg og familien din. Du foretrekker å starte arbeidsdagen kl. 4 om morgenen for å få det meste gjort før varmen og luftfuktigheten blir uutholdelig.

Plutselig en dag finner du både bulldosere og gravemaskiner som er i ferd med å ødelegge både avlinger og oliventrær midt på åkeren din. Disse er omringet av tungt bevæpnede soldater med maskingeværer, skuddsikre vester og hjelmer. Du løper ut for å prøve å stoppe maskinene fra å gjøre mer ødeleggelse, men du blir holdt tilbake av soldatene. De sier bare at du nå befinner deg på stengt, militært område og du blir truet med å bli arrestert om ikke du forlater området umiddelbart. Du har ikke noe annet valg enn å gjøre som de sier.

Om ikke lenge, settes opp et høyt metallgjerde som skjærer rett gjennom åkeren din. Det meste av jorda havner dessverre bak metallgjerdet. Samtidig lages en vei på baksiden av gjerdet, men ikke til bruk for deg. På ett sted langs metall-gjerdet lages det en port. Det settes ikke bare én port, men hele fire porter med piggtråd som du må gå gjennom om du skal over til den andre siden. Tenk deg at du er bonde i Palestina.

Når gjerdet, metallporten og veien som er bygget på din jord er ferdigstilt viser det seg at du har mistet omtrent èn femtedel av landområdet ditt. Tre femtedeler av jorda ligger på det andre siden av gjerdet, mens den siste femtedelen heldigvis fortsatt ligger lett tilgjengelig på innsiden av gjerdet. Men for at både du og andre bønder skal ha tilgang til jorda på den andre sida av gjerdet med traktorene sine, må det lages enda en vei på innsiden av gjerdet slik at man kan komme seg frem til porten. Det vil si at du vil miste enda med jord for at denne veien skal bli til.

Du kontakter de lokale, palestinske myndighetene i byen du tilhører, og de kan fortelle deg at for å få tilgang til åkeren din trenger du en spesiell tillatelse for å slippe gjennom porten. Denne tillatelsen kan disse myndighetene gi deg, for de har kontakt med israelske myndigheter som informerer dem om reglene.

For å få dette må du først bevise at det er du som eier jorda. I tillegg må du bevise at du har betalt skatt på jorda og ikke har gjeld. Dermed finner du frem papirer som beviser dette. For å kunne bruke traktoren, trenger du bevis på at du er eier av den. Etter et par uker får du utstedt tillatelsen fordi du oppfyller alle de ovennevnte kravene, samt at du ikke blir ansett som en sikkerhetstrussel fordi du har et helt plettfritt rulleblad. Det faktum at eiendommen din blir ansett som stor nok, er også grunn til at du får tillatelse til å dyrke din egen jord.

Stengte porter og sikkerhetskontroller reduserer arbeidstiden på jordet
Så begynner en ny hverdag.

Fortsatt må du ha tilgang til størstedelen av jorda på den andre siden, og for å få det, må du forholde deg til åpnings-tidene på jordbruksporten. Den er åpen fra 6.00 til 6.30, fra 12.15 til 12.30 og fra 16.05 til 16.20. Det betyr også at du ikke rekker å gjøre like mye før varmen slår inn, samtidig som du må avslutte dagen når været begynner å bli kjølig igjen. Det betyr igjen at du får kortere arbeidsdager, og dermed merkbart lavere produktivitet.

Hver eneste dag må du stå i kø med traktoren din foran jordbruksporten som egentlig er på din egen jord. Hver eneste dag må du stige ned av traktoren, stille deg i en ny kø for å vente på din tur. Hver eneste dag får du din tillatelsen din sjekket av tung bevæpnede soldater. Hver eneste dag sjekker de hva du har med deg i traktoren når du kjører gjennom.

Bønder krysser separasjonsbarrieren. Foto tatt av Aurora.

Hver eneste dag er det nye soldater som sjekker deg, slik at du unngår å få et personlig forhold til noen av dem.

Du må være svært påpasselig på at du skaffet deg alle de nødvendige tillatelsene. Har du skaffet deg den riktige tillatelsen for å ta med nye avlinger?

Har du skaffet deg den riktige tillatelsen for byggematerialet for drivhuset du skal reparere på din egen åker? Har du skaffet deg tillatelse til å ta med deg med alt ekstrautstyret du bruker når du skal plukke oliven? Har kona, dattera og sønnen din skaffet seg riktige tillatelser for at de skal kunne hjelpe deg med å plukke oliven?

En dag på vei til jordbruksporten, bryter traktoren sammen. Heldigvis får du start på den igjen, og du kommer frem til kl. 6.20. Soldatene er da i ferd med å stenge porten. Du protesterer og sier at porten skal være åpen til 6.30. Soldatene sier at de har fått ordre om at porten skal stenges 6.20. Dette betyr at du ikke får arbeidet på jorda på den andre siden i dag. En annen dag på vei hjem fra åkeren, venter du på at jordbruksporten skal åpnes. Soldatene sier at de ikke vet hvor nøkkelen er, og ber deg vente til de kan finne den. Ingenting skjer, og etter hvert drar de. Du blir nødt til å tilbringe natten på åkeren.

Det hele gjør at inntekten din har sunket med 50% på grunn av tapt jord og lavere produktivitet fordi porten har begrensede åpningstider.

Palestinske bønder sin daglige drift påvirkes av separasjonsbarrierer

Seam zonen er det grå området, på utsiden av den røde linja, som er separasjonsbarrieren. Den grønne, stiplede linja er The Green Line og de grønne kryssene er jordbruksporter.

Dette er et fiktivt, men ikke usannsynlig eksempel på hvordan en bondes liv i det nordvestlige Vestbredden utspiller seg når det påvirkes av separasjonsbarrieren som skiller Israel og Palestina. Byggingen av separasjonsbarrieren startet i 2002 og pågår fortsatt. 85% av denne er bygget på palestinsk land og følger ikke The Green Line, den anerkjente grensa mellom Israel og Palestina fra 1949. Det er i dette vakuumet at bønders jord havner på en andre siden av separasjonsbarrieren.

Dette området kalles en Seam Zone. Det er et område som ligger innenfor The Green Line, men utenfor separasjonsbarrieren staten Israel har bygget. Dermed havner jorda utenfor palestinske bønders rekkevidde med mindre de har de riktige tillatelsene.

En del av min oppgave som ledsager på Vestbredden er å monitorere jordbruksportene som bøndene bruker for å komme fram til jorda si. Mitt team har ansvar for omtrent 10 jordbruksjorder, som vi sørger for å besøke minst én gang i uka. Som regel går det rolig for seg, men stadig vekk oppstår det forvirring om åpningstidene.

Vi og palestinerne har som regel de samme åpningstidene, som vi har mottatt av palestinske myndigheter, mens de israelske soldatene har noen andre mottatt av israelske myndigheter. Åpningstidene er det israelske myndigheter som står for og de har ansvaret for å overlevere disse til palestinske myndigheter.

På papiret ser det som regel pent og ryddig ut, men i praksis varierer ofte åpningstidene fra gang til gang. Mye ser ut til å avhenge av soldatenes humør, heller enn av fastsatte retningslinjer. I tillegg er det mange bønder som aldri får muligheten til å få seg noen tillatelse til å arbeide på egen jord, ofte uten noen nevnt grunn.

Prosessen med å komme frem til egen jord, er langtekkelig, slitsom, uforutsigbar og dehumaniserende. Min rolle som ledsager er å tilby beskyttende tilstedeværelse, observere og rapportere på menneskerettighetsbrudd som når for eksempel palestinere opplever å bli avvist ved jordbruksporten. Derfor er kanskje min viktigste oppgave å støtte og stå i solidaritet med dem som må gjennom denne prosessen hver eneste dag.