Jeg er en del av to miljøer, men føler meg likevel alene

Å ikke føle seg sett

Som en svart person som har brukt mye av det siste året til å stå opp for både meg og andre, har jeg innsett at jeg står alene i min kamp som en transperson i det svarte miljøet. Jeg har selv stilt en av de største aktivist plattformene i Norge, som også eies av en svart mann, til ansvar om å innføre mer inkludering på deres konto. Da ble jeg fortalt jeg var en ekstremist, et dyr og psykisk ustabil for å være kritisk.

I det svarte miljøet møter jeg ofte at min kamp ikke er like “viktig”, og at min identitet ikke er en del av dialogen når vi bekjemper rasisme. Det er ikke å innføre en identitetspolitikk, men det er å innføre normaliseringen om at det er flere måter å være svart på. Svarte transpersoner er mest utsatt for vold og diskriminering, og vi trenger å bli støttet av de som ser ut som oss. Hvis ikke vi får støtte innad i det svarte miljøet, hvorfor skal andre støtte oss da? Det er derimot viktig å poengtere at dette gjelder forholdsvis ikke alle sammen, men det er et tydelig problem som ikke blir nok snakket om.

Vanskeligheten med å akseptere seg selv

Som liten ville jeg ikke bli satt i samme boks som «jentene» på trinnet mitt. Jeg følte på et ubehag hver gang jeg så på meg selv som noe annet enn den jeg er i dag: Arthur. Min vei til å akseptere hvem jeg er, har vært mer komplisert og vondt enn det jeg klarer å innrømme for meg selv.

Gjennom oppveksten har jeg møtt veggen flere ganger. I en voksen alder gikk jeg i perioder rundt og lurte på om dette var et verdig liv å leve før jeg kom ut som transmann. Da jeg først kom ut til familien, så var det vanskelig for dem å akseptere. Jeg møtte dem med forståelse og ba om ingenting annet enn respekt. Min storebror anerkjenner selv at det var lettere for han å akseptere hvem jeg var, når han innså det jeg gikk gjennom også skjer i hjemlandet vårt: at det finnes transpersoner i Tanzania også. Jeg har hatt gode støttespillere både i familien min og hos venner. Reisen har vært lang men jeg er takknemlig for at jeg ikke har vært alene.

Mangelen på representasjon og støtte

Det var ingen som lignet på meg. Jeg hørte sjelden historier som var lik min egen - det å være en svart transperson i Norge.

Jeg følte lenge på skam og sinne og jeg var deprimert. Jeg følte meg ikke representert verken i mediene eller i LHBT-miljøet i Norge.

Jeg hadde riktignok hørt om organisasjoner som FRI og Skeiv Ungdom, men følte ikke at disse representerte meg.

Jeg følte meg alene. Jeg tenkte lenge at jeg ikke kunne være både svart og transmann. At jeg var nødt til å velge mellom de to.

For det er ikke så vanlig å være åpen om sin kjønnsidentitet eller seksualitet som svart. Dette påvirket også hvordan jeg så på meg selv. Jeg trodde lenge at jeg var “unormal” for å være den jeg var.

Jeg har i voksen alder møtt på flere skeive svarte personer og våre historier er like. Vi mangler representasjon og støtte både innad i det svarte miljøet og LHBT-miljøet.

Jeg har skjønt at det ikke finnes ikke en måte å være «svart» på. Det finnes mange forskjellige mennesker med ulik bakgrunn i disse miljøene. Det er viktig å løfte disse stemmene fram i norsk offentlighet.

Jeg oppfordrer alle som står for representasjon, inkludering og som er aktivister å jobbe mot å inkludere det store mangfoldet vi har i samfunnet. Man må stå opp for alle og ikke bare en gruppe mennesker. Interseksjonalitet er noe vi alle må tenke på i kampen mot rasisme og i kampen for LHBT-rettigheter.

“It is not our differences that divide us. It is our inability to recognize, accept and celebrate those differences.” - Audre Lorde