Marker digital-Pride for kjønnsmangfoldet: transfobi må fortsatt bekjempes
Tekst
Visste du at noen forskere har funnet et gen på Y-kromosomet til den biologiske mannen som kanskje kan forklare hvorfor noen biologiske menn opplever at de er kvinner?
Da jeg hørte om det forskningsfunnet første gang gråt jeg av glede. Det var en slags “Endelig, nå kan jeg forklare hva som er galt med meg”. For de første årene etter jeg stod frem som transkvinne håndterte jeg alle de negative reaksjonene og spørsmålene ved å begynne å lese meg opp på forskning. Og hver gang jeg møtte på noen som fortalte at jeg ikke var en “ekte” kvinne eller at min opplevelse ikke var naturlig, så druknet jeg dem i forskningsrapporter som fortalte det motsatte. Det ble en forsvarsmekanisme. Men plutselig var hele eksistensen min veldig teoretisk, og jeg følte hele tiden et behov for å minne meg selv på at jeg var valid.
Mennesker er forskjellig
Sannheten er at man egentlig ikke vet hvorfor jeg er som jeg er, og sannsynligvis vil man heller aldri klare å finne en felles forklaring på hvorfor noen opplever seg som transpersoner. Så hvorfor er mange så opptatt av å finne et svar? Kan vi ikke heller bare akseptere at mennesker er forskjellige? Hvorfor skal andre akseptere meg som kvinne? Hvorfor skal andre godta at jeg bruker det toaletter jeg bruker, navnet jeg bruker, klærne jeg bruker, pronomen jeg bruker osv? I dag ville jeg svart ganske enkelt på det:
1. Fordi min identitet hverken plager, eller går utover andre.
2. Fordi jeg har det langt bedre med meg selv når andre speiler min identitet i møte med meg, slik andre også forventer å bli speilet i møte med omgivelsene.
Det er ganske enkelt. Og jeg tenker at hvis noen ikke ønsker å vise meg den helt enkle respekten som er helt vanlig mellom mennesker, så er de ikke verdt min tid og de er ikke verdt å få ta plass i livet mitt.
Institusjonalisert transfobi på Stortinget og i medier
Likevel, uansett hvor mye jeg forsøker å prioritere de riktige menneskene i omgivelsene mine, så er det umulig å unngå en del stemmer. For eksempel oppleves det helt absurd at vi i dag har politikere som med viten og vilje motarbeider en lov om å beskytte transpersoner mot diskriminering og hatkriminalitet. Og noe av begrunnelsen for utsettelsen er at man er usikker på hvordan mennesker som hater transpersoner, da skal kunne få ytre seg i fremtiden. Vi har sentrale politikere som er mer bekymra for noens rett til å få diskriminere transpersoner som om det er deres religion eller ideologi, enn vår rett til å få leve i trygghet.
Jevnlig dukker det opp helt hinsides debatter i mediene om transpersoner, der de mest hårreisende påstander blir presentert som objektive sannheter.
Og hver eneste dag risikerer man å bli møtt av mennesker som på en eller annen måte tror at de har rett til å åpent fortelle deg hva de tenker som “sånne som deg”.
Det gjør også at store deler av livet mitt preges av at jeg alltid føler at jeg må være forberedt på at andre mennesker kan reagere negativt i møte med min kjønnsidentitet. Det gjør at når jeg er på shopping med venninner i byen, så kvier jeg meg når vi skal innom et toalett. Jeg er alltid redd. Når vi skal ut på byen, risikerer jeg ofte å drikke på meg litt ekstra, bare for å være sikker på at jeg er for beruset til å få med meg blikkene, pekingen, fnisingen.
Det gjør at jeg kvier meg til hver eneste sommer. Og det verste er at de aller aller fleste menneskene man møter gir enten fullstendig blaffen i meg, eller så er de veldig hyggelig, støttende og positive. De ganske få negative, blir så høylytte og de får så mye plass i både samfunnsdebatten og livet mitt forøvrig at de får gjort stor skade.
Privilegert som bor i Norge
Likevel er jeg veldig heldig som er født og oppvokst i Norge. Det er virkelig et av verdens beste land for transpersoner. Men vi er best i en verden som allerede er utrolig kjip og vanskelig. Eksempelvis er nå forventa levealder på ei sort transkvinne i USA nede i 35 år, mens i Brasil og Mexico blir et hundretalls transkvinner drept hvert år på grunn av hatmotiverte angrep.
Nylig kom den årlige Rainbow Map rangeringen av de europeiske landene, som illustrerer den juridiske og politiske situasjonen til LGBTI-personer i Europa. I rangeringen fikk Norge en score på 68 av 100. Så selv om vi er på topp, er vi likevel langt unna der vi burde være for å kunne si at vi tar kjønnsmangfoldet på alvor.
Da vi nå går inn i en veldig spesiell pride-sesong er det viktig at vi likevel gjør det vi kan for å løfte mangfoldet. Enten det er snakk om mangfold av hudfarger, religioner, legninger, kjønnsidentiteter eller hva det nå er. Det er viktig at vi snakker om det, at vi maser om det og at vi er høylytte om det. Et godt samfunn måles på hvor godt vi tar vare på minoriteter.
Inviter til pandemivennlig Pride-feiring hjemme
Det er fullt mulig å likevel feire Pride. Mange arrangerer nå digitale festivaler med debatter, foredrag og annet som du kan få med deg fra sin egen sofakrok. Inviter venner til små pandemivennlige pride-feiringer, se noen av de mange fantastiske skeive filmene som finnes der ute, opplev skeiv litteratur, del pride-flagget, bær pride-flagget og vær synlig.
Og ikke minst, stå opp, tørr å si i mot, vær den digitale nabokjerringen som Jens Stoltenberg en gang etterlyste. I år skal jeg ihvertfall jeg mase hull i huet på omgivelsene mine, om hva som foregår med sorte transkvinner i USA.
Digitale Pride-festivaler: - Oslo Pride (Fra 19 juni)- Hadeland Pride (Fra 17 juni)